Julaften!

Så var julaften her. I begynnelsen av desember virker det så lenge til, men plutselig er dagen der. I år skal vi ikke ha gjester her i huset. Familien skal samles hos den ene søsteren min. Det betyr at jeg har tid til å sitte her og skrive, he he..
Siko og Ronja skal være hjemme, for de har katt, og Ronja er ikke vant til katter, så jeg tar ikke sjansen på at hun raserer hele huset på jakt etter katten deres.
I går la jeg gavene til Siko og Ronja under juletreet slik at vi ikke skulle glemme dem idag. Siko og Ronja syns det var veldig spennende. Etter en liten stund oppdaget mannen min at Siko lå og tygde på gaven sin, he he. Hadde ikke trodd at den lille gullgutten var den som skulle gå løs på gavene først, Ronja er den selvskrevne rampen i huset, så var det noen jeg regnet med ville gå løs på gavene, så var det jo henne! Siden han var så ivrig, måtte han få lov til å fortsette. Ronja fikk også åpne en, hun tok den i munnen og løp bak bordet i en fart for å åpne. Hun røsket papiret opp og kom frem med innholdet som var en pose med forskjellige leker og hundegodt. Hun måtte liksom vise frem pakken før hun forsvant under stuebordet igjen for å fortsette utpakkingen. I mellomtiden holdt Siko på med sin, som inneholdt to poser med godteri. Før jeg visste ordet av det hadde han nesen langt nedi den ene godteposen, he he. Han har jo mange års trening i julepakkeåpning den karen. :)) Ronja fikk også åpnet sitt og kom logrende frem mellom sofaen og stuebordet for å vise frem lekene sine. Helge satt på gulvet og hun kom med tingene bort til han først, for deretter å ta runden til oss andre også. Hun fikk også to tyggebein i posen sin, og da fikk hun problemer. Det er ikke lett å passe på to tyggebein på en gang! Hun gikk da litt frem og tilbake før hun overlot til Helge å passe på det ene mens hun tygget på det andre. Etter litt måtte hun frem igjen og se etter at han passet skikkelig på det, men helt fornøyd var hun visst ikke for da tok hun det med seg og gav det til Cecilie isteden. Hun er og blir en raring.
Hun passer mye mer på tingene sine enn Siko, men hun holder seg innenfor hva som er akseptabelt syns jeg. Hun varsler og vokter mye mer enn han. Hun kan av og til knurre litt til Siko hvis han nærmer seg henne når hun spiser på noe, men han nøyer seg med å bare brette leppa litt når hun går over grensen. Hun er en kjeftesmelle og bråkebøtte ift han, he he.
I dag har vi vært i stallen og gått tur på jordet. Det var nesten håpløst siden det hadde kommet så mye snø i natt. Stakkar Siko ble full av snøballer i pelsen. :( Kunne godt ha holdt seg kaldt for da hadde vi sluppet den klabbinga, men men. Vakkert er det ute da.
Nå ligger begge rolig og fornøyde i hver sin seng og slapper av. Må vel ta en tur til med de litt seinere.
Håper alle får en koselig julefeiring idag. Deilig med noen fridager for noen og enhver nå.

Julekortfotografering

I helgen måtte Ronja og Siko til pers for julekortfotografering. De er så flotte begge to.
Fikk tatt noen bilder av hver, samt noen bilder av dem sammen. Prøvde oss litt frem med og uten nisselue og slikt. Syns vel egentlig at de uten alt mulig rart på, ble de beste.
Kulda har virkelig satt seg nå altså. Vi har mellom 10 og 15 minus hver dag. Hundene blir iskalde på potene, og spesiellt Ronja får litt vondt i dem når hun kommer ut. Går bedre når hun har gått litt. Idag har vi hatt med oss Shakira ned i stallen. Mannen min var stallgutt og måket for Jens mens jeg luftet hundene på jordet. Shakira er kjemperask og løper som en gal, men Ronja er ikke lett å løpe fra, så hun farer etter. Ser ut som de trener jakt, og Ronja går rett inn i jeger rollen. Slik har hun lekt fra hun var 10 uker gammel og hang i nakkeskinnet på stakkar Charlie.
Hun lager litt lyd mens det står på, og hun styrer litt med Shakira også, men hun dominerer ikke Shakira på samme måte som hun gjorde med Morris og Molly. Jeg snakket litt til henne et par ganger idag, og hun slutter når hun får beskjed. Er så godtegris, at hun kommer som et skudd hver gang jeg sier noe, he he, bare det at idag hadde jeg ikke en eneste godbit å gi bort.. Hun er en flott jente alt i alt. Ikke enkel bestandig, men vi får vel det vi ber om, tenker jeg. Hadde vi lagt litt mer arbeid i lydigheten hadde vi vel fått en hund som var litt enklere, men hun får være som hun er.
Huff nå har de begynt å skyte raketter ute. Kjedelig når de starter SÅ tidlig! Godt at Siko hører så dårlig nå..

Så var julen her.

Som tiden flyr.. Fikk en påminnelse av Wivi at det var på tide å skrive litt i bloggen igjen, - jeg ble litt overrasket over at jeg ikke hadde skrevet siden Sikos bursdag. Syns ikke det var så lenge siden jeg..
Siden sist har jeg vært på sykehuset og blitt operert for Carpal tunell syndrom i venstre hånd. En enkel og rask operasjon som skal gi nervene i hånda litt bedre plass. Hånda er ikke helt go' ennå, men det er vel naturlig at det tar litt tid. Litt upraktisk å bare ha en brukbar hånd nå i julestria, men med god hjelp fra gubben så har det blitt jul her i huset også.
Hundene har fått litt mindre skogturer nå mens jeg bare har hatt en brukbar arm, men i dag tok jeg turen alene med dem begge. Det gikk veldig bra, Ronja har endelig lært at hun ikke skal dra i båndet og det hjelper veldig. På mandag skal jeg ta stingene, så da går det nok fort fremover får jeg håpe.
For en uke siden var Ronja og jeg på tur sammen med oppdretteren hennes Therese, mamma Nova, "storesøster" Shakira, Novas valp og Anniken med Molly som er Shakiras valp. Ronja skulle selvfølgelig herse med de små og styre og bestemme over alle. Hun er så bøllete noen ganger altså. Hun ville gjerne bestemme hvor de skulle gå og hvem som skulle få lov til å leke med hvem. Hun knurret på småtassene og styrte noe grusomt til å begynne med.
Hun gjør dem ingenting, men markerer at de "må'kke komme her og komme her", liksom. Så fort småtassene viser at de har tatt hintet, så stopper hun. Det er flott å se hvor fint de forstår hverandre. Jeg er egentlig litt stolt over meg selv, som klarte å stole på Ronja og la være å blande meg. Vi har så lett for å rote det til og tolke enhver situasjon som potensiellt "farlig". Vi vil beskytte de små, og ønsker ikke at hundene våre skal vise "uønsket" oppførsel. Vi glemmer at det er hundene som er eksperter på sitt språk, ikke vi. Vi tror vi forstår, men vi får ikke med oss nyansene. Det hørtes fælt ut når Ronja sto over den lille og knurret morskt (?), men den lille la seg på ryggen og slapp unna to sekunder etterpå. Når den lille sprang glad og fornøyd videre e, og løp bort til henne igjen etter litt , da tenker jeg at hun ikke har tatt skade. Hvem andre skal de lære språket sitt av, om ikke det er i møte med andre hunder. Siko er nok et godt eksempel på hva som kan skje om ikke de får nok språktrening. Han var så knyttet til meg, og hadde ikke lyst til å være sammen med så mange andre hunder, og jeg hadde ikke nok kunnskaper til å forstå at han burde blitt oppmuntret til å leke / være mer sammen med "sine egne". Jeg merker at han er mer sikker i møte med andre hunder nå, etter at vi har fått Ronja. Jeg må bare tørre å la han få gode opplevelser med trygge hunder. Her om dagen møtte vi en flott tispe da vi gikk tur. Jeg hadde egentlig tenkt å holde Siko unna, for jeg trodde han ville bli usikker og mislike å hilse, men hun gikk bort til han, og han hilste pent og ville leke med henne. Han og tispa lekte litt forsiktig, mens Ronja måtte jeg ta i band, for hun ville bølle. Jeg ble helt varm i hjertet, det er så koselig å se vår lille Kooikergutt leke med en annen hund! Det var også en ny lærepenge for meg. Jeg må slutte å ta valg på hans vegne, og stole på at han vet best selv! Han søker ikke mot andre hunder hvis han ikke stoler på dem, da går han unna hvis han kan.
Ellers begynner Ronja å få flott pels nå. Hun har nydelig farge, og pelsen er tykk og blank. Hun begynner også å få litt lengde på halen og skjørtene, så nå er hun ikke nakenhund lenger! :)
Kulda har virkelig kommet. Nå har vi hatt 8 og 10 minus hver dag, og det er litt uvant.
Litt snæ har vi også fått, så det er koselig ute. Jeg er veldig glad for å slippe all søla. Rene pene hunder gjør at julerengjøringen varer litt lenger, he he..
Håper alle får en fredelig jul og et godt nytt år.

Siko har bursdag idag!

Gullgutten til mor fyller 11 år idag.

Verdens søteste Kooikergutt har blitt en voksen mann.

Gratulerer så mye gullet mitt!

Snø og greier

Denne uka fikk vi litt snø her i byen, den var bare innom på en rask visitt før den forsvant igjen.

Ronja fikk løpetid på Torsdag. Hun har vært veldig rolig noen dager, og har markert i ett sett ute, så det var ikke uventa at det dukket opp. Idag har hun vært hjemme alene i mange timer uten å gjøre noe ugang! Det er helt fantastisk, he he.

Vi har hatt en fin tur sammen med Nova (Ronjas mamma) og Shakira (helsøster til Ronja, fra 2006 kullet) også. Vi gikk til et vann, og hundene kunne løpe løse og kose seg. Fikk tatt noen fine bilder av hundene på turen. Siko koser seg på tur med jentene, men han liker ikke så godt når de to yngste raser rundt oss. Da holdere han seg rundt bena mine, for det er tryggest. Han har visst ikke glemt at Ronja løp han overende. Nova holder seg også for det meste rundt oss. Hun har jo etterhvert blitt en voksen dame hun også.

Ellers går det for det meste i jobb, føles det som. Vi har det ganske slitsomt på jobben for tiden, og det merkes på kroppen. Det er deilig å ha hundene slik at jeg kommer meg ut på tur i skogen. Det er fin avkobling, og godt for kroppen å gå i terrenget. Spenningene løsner i en sliten kropp da.

Vi har vært på utstillingstrening med Ronja, i regi av Retrieverklubben. Det var så moro. Jeg lærte kjempemye. Endelig vet jeg hvordan jeg kan trene til utstillinger.

Vi skal dit på onsdag også, og jeg gleder meg!

Camilla og Jens konkurrerte i dressur igår. De var veldig flinke, og selv om Camilla var litt misfornøyd med innsatsen endte de på 2 plass med 61,6 % Det er veldig veldig bra. Det er deres 3. dressurstevne, så de har all grunn til å juble!

I morgen har jeg tatt en feriedag. Det skal bli deilig å kunne slappe av hjemme isteden for å dra tidlig avgårde på jobb. Venninnen min og jeg skal ta med oss hundene til skogs, også må jeg vel få gjort litt lekser og husarbeid også, he he.. Kan'ke bare kuulen helt heller :)

Bilder fra noen av toppturene våre i år. Vi har hatt mange veldig fine

turer. Charlotte er fotografen, og har vært snill og laget foto cd til oss, slik at vi kan sitte og mimre i vinter..

Turen til Østre - og Vestre Vealøs ble en våt, men koselig opplevelse.

Ronja elsker epler, og venter forhåpningsfullt på å få en bit.

Og dagene går i rekordfart..

Nå er det legne siden jeg har skrevet noe på bloggen til Ronja. Ikke fordi det ikke skjer noe, men heller fordi det skjer så alt for mye, he he. Ronja begynner endelig å få pels igjen. Vi har mobbet henne med at hun er en nakenhund en stund, men nå begynner hun å få tykk blank pels over hele seg, og behenget på halen og bak har begynt å gro. Vi rakk ikke utstillingen vi hadde planlagt å stille på her på hjemmebane, men det får heller være. Hun må nesten ha pels hvis vi skal stille henne ut, syns jeg. Det koster tross alt 350 kr. Charlie og Roxy skal stille, så vi skal dra å se på. Håper å få tatt noen fine bilder, og så gleder jeg meg til å se eierne og hundene igjen. Det føles nesten som vi er litt i familie, vettu :) Nå er det mer stille hos Thicha kennel også. De har kun en hannhund igjen etter Nova. En nydelig gutt med flott bamsepels og sort snute. Han er så skjønn at han er til å spise opp. Hadde jeg bodd og jobbet litt anderledes hadde jeg kjøpt han. Heldigvis har jeg litt fornuft i behold, ellers kunne det gått ille, he he. Han er bare så utrolig fin, men det går ikke an å ha tre hunder, for oss. Det ville ikke vært riktig mot Siko. Det ville vært han det gikk utover hvis vi skulle skaffet oss en ny hannhund nå, og det har han absolutt ikke fortjent! Siko er i form om dagen han. Han er tynnere enn i fjor på disse tider. Før var vektøkning et problem, men nå tror jeg vi må være obs på det motsatte isteden. Ikke at han er syklig tynn, men han blir jo eldre, og næringsopptak og slike ting kan jo endres. Apetitt har han iallefall, og hvis ikke han har fått maten sin til tiden vet han godt hvordan han skal si fra om det.
Jeg er så utrolig glad i den hunden. Han har så utrolig kroppsspråk og personlighet. Han krever oppmerksomhet på en stillferdig, men insisterende måte. Han må bare oppleves. Det er så deilig å se hvor trygg og glad han har blitt. Det er nesten utrolig, når vi tenker tilbake på den tiden da han og vi hadde det som værst. Jeg er så glad for at jeg ikke klarte å gi slipp på han, men samtidig forstår jeg inderlig godt de som ikke orker noe sånt.
Sånn sett er livet med Ronja mer enkelt. Ikke at hun er så enkel bestandig, men hun har en helt annen livsinnstilling ser det ut som. Det virker som hun tror at verden er til for henne alene, og at det bare er å forsyne seg av det livet byr på. Med kontrasten til Siko i bakhodet, har jeg nok en tendens til å ville la henne leve i den troen. Jeg forstår at hun trenger grenser og regler, men jeg ønsker ikke at hun skal hemmes i sin livsutfoldelse fordi jeg ønsker en perfekt hund, eller et perfekt hjem uten hundehår i sofaen. Ikke at jeg ønsker å ha Ronja i sofaen, eller at hun får lov å ødelegge møblene eller andre ting, men som grunnregel ønsker jeg at hun skal få være en del av familien, og at hun ikke skal "straffes" for noe hun ikke har forutsetning for å forstå. Jeg vil at hun skal kunne gå fritt selv om jeg må plukke opp søppel hun drar rundt i huset. Jeg ønsker å lære henne at vi ikke liker at hun drar søppel ut fra søppeldunken, istedet for å stenge henne på et rom hvor hun ikke får tak i den. Så da er det bare å finne opp en smart måte å overbevise en Toller om at leker er mer gøy enn søppel da, he he. Jeg innrømmer at den jenta er en håndfull, og respekterer de som ønsker å skåne hjemme sitt for en firbeint tornado som kan fare over huset på to minutter så det ligger der som en slagmark. Mulig jeg, når/hvis jeg kjøper en ny Toller en gang, legger om strategien til full kontroll og stram line, hehe. Inntil videre skal Ronja få nyte sin "licens to learn, -by doing" iallefall.

Ellers har jeg da altså begynt på skole. Jeg tar vidreutdanning i eldreomsorg, og går en dag i uken pluss en lørdag i mnd. Den går over to år, så dette må jeg bare venne meg til. Det er hektisk å plutselig ha lekser og faste ting på timeplanen igjen, men det er veldig moro og lærerikt. Håper at jeg kan bli endel av det jeg lærer. Vi har utrolig dyktige lærere. Alt knyttes opp mot vår virkelighet, og kobles til teorien. Det er så deilig å få bekreftelse på at det man tenker om ting faktisk er helt riktig. Og det er godt å kunne lære teknikker, og få kunnskap på områder der jeg trenger det. Jeg gleder meg til fortsettelsen. Eldre fortjener personale som kan det de driver med. Alle fortjener at helsepersonell behandler dem med respekt. Da jeg lå på sykehuset pga nyrestein ble jeg oppfordret til å drikke masse, slik at blæra ble full. Jeg hadde vært kvalm, kastet opp og var ikke helt pigg, men man gjør som man får beskjed om, ikke sant? Hun som sa jeg måtte drikke kom med lunket vann i et glass som jeg etter noen slurker oppdaget var skittent. Litt senere på dagen hørte jeg de diskuterte oppvaskmaskinen som var ødelagt.. Hjalp ikke akkurat på kvalmen det der, og blæra mi fikk ikke mer påfyll den dagen! Det skjedde fler ting også, men poenget er at slik ønsker man ikke å bli behandlet. Det forventes at helsepersonell yter mer enn det. Ville hun drukket lunket vann av et glass med rester av en annens leppemerker og mat eller hva det nå var, på? Tror ikke det. Hvorfor syns hun det var ok for meg å gjøre det..?
Nei nå får det være nok for denne gang. Hovslageren er på vei for å sko Jens, og eldstedatteren vår herjer med Ronja for at jeg skal syns det er nok, - og bli ferdig..

Høstbilder

Idag har jeg hatt en feriedag. Vi holder på med litt opppussing hjemme, og idag stod skifting av vinduer på programmet. Da den jobben var gjort dro gubben, hundene og jeg til skogs.

Må benytte go'været til å ta noen bilder av gullungene!

I går gikk vi forresten spor med dem. Det er helt utrolig hvordan Siko går. Det er ikke ofte vi har trent i den senere tid, men jammen kan den gutten gå. Vi la et spor med kryssing av skogsvei, i et område som er masse brukt, men ingen av delene vippet gutten til mor av pinnen. Han imponerer!

Ronja mangler masse erfaring, men hun jobber skikkelig. Hennes første spor ble litt værre enn planlagt, for etter det var lagt, tråkket en gjeng folk med hundene sine rundt i sporet hennes.

Alikevel jobbet hun seg fram til sporslutt på en helt grei måte. Det ble litt sjekking av alle luktene som lå rundt omkring, men man kan heller ikke vente annet av en såpass uerfaren hund, syns jeg. Det andre sporet hennes gikk mye bedre, da det hadde vært mindre tråkk rundt.

At jenta vet hva det dreier seg om, og syns det er gøy, er det ingen som helst tvil om!

Hva slags hund har vi skaffet oss??

I går hadde jeg en etterlengtet fridag, så jeg tok med meg Siko og Ronja på tur i skogen. Måtte jo til skogs i det deilige høstværet. Dro til Skifjell, men hadde ikke helt bestemt meg for hvilken vei vi skulle gå, så vi bare gikk mot Meensvann og fulgte veien videre.
Da vi kom til stien mot Skauguttleiren og Langevann bestemte jeg meg for å ta den. Jeg har ikke gått der siden jeg var gravid med eldstejenta, så det var leeenge siden sist, he he.
Det første Ronja gjorde var å stikke bort til et lite tjern. Der hadde hun oppdaget 3 ender som svømte i vannkanten. Hun ble så ivrig at hun falt uti med hele seg. Endene lo nok godt inni seg, tenker jeg. Ronja Røverdatter lot seg ikke avlede av at hun ble våt, men spratt opp på kanten og var like gira. Siko er jo også "andehund" og da han oppdaget endene ble han gira han og. Etter en stund ble endene lei hele oppstyret og fløy kjeftende bort. Ronja hadde noen spurter frem og tilbake og rullet seg i gresset, måtte gni av seg litt vann ;) og så kunne turen fortsette.
Rett etter jettegrytene som ligger rett ved Skauguttleiren oppdaget vi plutselig en hare.
Dvs Siko så den ikke men jeg og Ronja så den. Ronja ble i fyr og flamme og styrtet etter. Jeg lot henne løpe, for en hare er det ikke lett å få has på. Jeg hørte det knakk i kvist og kvast, der hun løp innover skogen. Plutselig begynte hun å bjeffe. Skikkelig oppglødd i stemmen, var hun. jeg fant ut at det var best å rope henne inn igjen, begynte å bli redd for at den impulsive gale turbofrøkna skulle legge ut på skikkelig jakt. Fløyta hadde jeg glemt hjemme, men hun hører godt så jeg ropte og plystra. Etter en kort stund hørte jeg henne komme, og rett etter fikk jeg se henne. Måtte nesten le, tunga hang som et slips, og hun slang seg rett ned i gresset. Kunne se på hele uttrykket hennes at dette hadde vært moro!
Hun jenta der lar seg ikke be to ganger når noe spennende dukker opp. Hun burde ikke egentlig få lov til alt mulig, men.... Åssen er det ikke da?
Jeg lar meg stadig forundre over all den energi den jenta har. Turen vi gikk idag var på 2,5 timer, men alikevel springer hun som om hun får betalt for det hele veien! Siko har aldri holdt på slik. Selv da han var helt ung travet han ganske rolig på langturer. Han hadde jo sine stunder han også selvfølgelig, men aldri den elleville farta hele tiden, som henne.
Jeg hadde desverre ikke kamera med meg på turen, så bilder har jeg ikke.

I går begynte jeg på skole. Skal gå en kveld i uka + en lørdag i mnd i 2 år. Blir spennende!

Tur til Nare.

Nare er en av turene på Ti-toppern som turvenninnene, bikkjene og jeg hadde planlagt å gjøre unna i dag. Vi var veldig heldig med været. Forrige langtur hadde vi så visst ikke værgudene på vår side, men det gjorde de opp for i dag! Knallvær.

Vi startet som vanlig kl 9. Vel fremme ved utgangspunktet var hundene glade for å slippe ut av bilen. Ronja spurtet noen raske runder rundt på parkeringsplassen, og Siko fulgte visst hennes eksempel, for han løp litt han og.

Ronja er jo bare et kapittel for seg. Den bikkja blir visst aldri trøtt. Hun har bare et gir, og det er full fart fremover. Hun elsker å kunne løpe løs, springer frem og tilbake, og er overalt på en gang.

Siko jogger i vei jevnt og trutt. Han stopper alltid opp og forsikrer seg om at mamma er med.

Ronja nøyer seg med at en i følge er i nærheten og har ikke så stort behov for å se mamma hele tiden.

Turen vi gikk idag kan virkelig anbefales. Det var flott terreng. Mange fine småvann, og kjempeflott utsikt på toppen. Helt nydelig å sitte der oppe og spise nista. Det var en av de fineste turene vi har gått i år.

Vi så også en Røy da vi satt i bilen på vei hjem.

Vel hjemme har begge hundene flata ut og hu mor kan sette seg i sofaen med god samvittighet! ;)

Langtur

Idag har mine fantastiske turvenninner, hundene og jeg gått en skikkelig langtur. Vi gikk til Østre og Vestre Vealøs på en og samme tur. Det er ca 13 km totalt, men siden vi gikk litt feil ble turen litt lenger. Vi gikk i 5 t og 15 min tilsammen. Var mye regn og vi ble klissvåte, men hadde det koselig likevel. Vi spiste nista vår i Gramsebu, siden det regnet så fælt. Det var godt å sitte inne da. Hundene storkoste seg på turen. De gikk for det meste løse, og jeg merket ingenting til den fæle Huggormskrekken jeg har vært plaget med i det siste. Det var deilig å gå langt og lenge! Og ekstra deilig å se spes Ronja nyte det å kunne lange ut, på tur igjen. Denne uka har det blitt lite tur, siden vi først hentet bilen på mandag, jeg ble lagt inn på sykehus natt til onsdag, og Camilla måtte på sykehus på torsdag. Dette har med andre ord vært en actionfyllt uke! Jeg fikk et nyresteinsanfall og hadde min værste natt ever! Har aldri kjent slike smerter noen gang, og håper bare jeg får den hersens steinen ut av blæra mi i helgen, slik at jeg slipper å få vondt når jeg er på jobb.
Rakk å sove en natt hjemme før Camilla ble bitt av en hest i overleppa (ikke Jens) Hun kom hjem fra stallen etter morgenstell med en bit av leppa hengende ned og et krater etter der biten skulle stått. Ikke mye festlig da, å ikke ha bil! Vi kom oss til lege likevel og fikk Helge til å hente oss, da legen sendte oss videre til sykehuset. Vel fremme treffer vi på samme lege som hadde lagt meg inn dagen før. Denne gangen var det altså Camilla han måtte ta hand om. Vi ble sendt videre til Øre- Nese - Hals for å sy biten på plass. Stakkar Camilla som ikke liker sprøyter. Nå fikk hun først stivkrampesprøyte, og så skulle de sy og måtte bedøve i såret på leppa hvor det er så mye nerver. Hun var tøff som bare det! Etter noen timer kunne vi dra hjem. Nå går hun på antibiotika og må spise flytende kost med sugerør. De er veldig redd for infeksjon i såret, så hun har stallforbud til stingene er tatt. Ikke lett for en hestejente med egen hest, men heldigvis forstår hun sjøl at det er nødvendig. Hun er utstyrt med Anti Bac og får ikke klappe hundene og rottene uten å desinfisere seg etterpå. Vi får krysse fingrene og håpe at hun slipper komplikasjoner.
Siko klarte forresten turen idag veldig bra. Han er sprek, selv om jeg så at han ble sliten de tyngste bakkene opp til den siste toppen. Han veide 17,6 kilo da vi var hos dyrlegen da vi tok blodprøven på tirsdag. Han er altså slank og fin for tiden. Fikk svar på prøven idag. Urinprøva var fin, og blodprøvene også. Alle verdier var innenfor normalområdet, så gullgutten min har ikke fått varige mén etter Huggormbittet, heldigvis! :)

Ronja har blitt tante.

Så var det slutt på sommerferie og late dager. Arbeid og skole venter på store og små, og det er bare å innse at sommeren går mot slutten. Jeg har vært på biljakt en god stund nå, og har sett på biler fra morgen til kveld. Plutselig fant jeg en bil som fikk hjertet til å sette inn femte gir, he he, og det var akkurat samme type som jeg sitter med fra før. Hvor ble det av all fornuft...
Ja ja det er ikke så greit. Det er en skikkelig stilig Omega, 7 år nyere enn den jeg har, og diesel, så jeg får krysse fingrene for at jeg blir fornøyd.
Foruten biljakt, har vi ventet spent på valper fra kennel Thicha. Ronjas helsøster Shakira og mamma'n Nova venter hvert sitt valpekull. Shakira ble førstemann ut og fødte 6 flotte valper torsdag kveld og natt til fredag. Hun var kjempeflink. Det er spennende å se de små valpene bli født, og hvordan mor og barn finner hverandre. Nå venter vi spent på Novas fødsel, den er ventet i dag eller morgen. Det blir en hektisk tid hos fam Venheim fremover.
De som ønsker å se bilder av de skjønne Tollervalpene kan ta en titt på http://www.thichakennel.dk
Vi har også hatt familieforøkelse. Rotta Linus døde dagen før vi skulle ha sommerferie. Han hadde en stor kreftsvulst som ikke kunne opereres, men hadde levd tilsynelatende bra med den ca 3-4 mnd. Plutselig ble han veldig rar, og døde bare minutter etter, i fanget på Camilla. Vi rakk ikke engang å ringe til dyrlegen før det var over. Camilla har derfor kjøpt to nye rotter. Det er to søte søstre som ble døpt Vimsa og Vesla. Vi hentet dem i ferien, og de bodde i campingvogna sammen med oss. Sånne som oss burde hatt hytte, he he. To hunder, to rotter og et marsvin på camping.. Ja ja pytt sann! Nå har de fått nytt bur. Det er digert! Så de to jentene har nok av plass å boltre seg på når de ikke er ute.
Ronja er den samme som før. Hun er aktiv og litt rampete. Det har blitt litt lite turer i skogen, og det merkes på henne. Hun har tatt to turer under gjerdet, og det liker jeg veldig dårlig. Ikke at hun har stukket avgårde, men hun kan bli påkjørt eller skremt. Dessuten er jeg ikke trygg på at hun ikke ville fulgt etter hvis det kom en hund forbi. Hun er impulsiv som bare tusan den lille frøkna. Siko har fått litt nykker i det siste. Han vil ikke ut å tisse i hagen. Han går til utgangsdøra og vil slippes ut i gården i steden. Han har hatt litt tendenser før også, men det er hvis gresset er litt langt, og det har regnet. Vet ikke helt hva det er denne gangen. Han kan ha blitt skremt av noe der, og da tar det litt tid før det er ok igjen. Han går i hagen med følge, men holder seg heller, hvis han må gå alene. Han er en raring den hunden der. Han vet nok at mor gjør som han vil uansett. Det er ingen som er som han. Han må bare oppleves. Han maser ikke, men står bare og ser på meg. Hvis jeg spør om han vil ut, logrer han og går til den døra han vil slippes ut. Selv om jeg går til verandaen holder han på sitt. Kommer bare logrende bort og henter meg så vi kan gå til den rette.
Vi har ikke fått rota oss til å ta blodprøve for å sjekke nyrene etter huggormbittet, men det skal jeg få gjort på tirsdag, for da har jeg fri. Blir greit å få en sjekk. Jeg har blitt skikkelig skremt etter Siko ble bitt. Jeg som elsker å gå i skogen, har blitt den værste pysa. Har vært på Skifjell to ganger etterpå, og har truffet på huggorm begge ganger, og det er ikke trivelig. Forsøkte å gå på Jarseng istedet, men klarte å tråkke på en orm (rakk ikke å se hva det var, men tror ikke det var Huggorm) og fikk helt hetta. Jeg har blitt så redd for at hundene skal bli bitt at det overskygger gleden ved å gå i skogen. Håper det går over.
Det blir deilig med høst. Gleder meg til ormen går "i hi" og hundene kan slippes løs, da skal vi til skogs igjen! :)

Ferietid

Endelig ble det vår tur til å ha ferie, og selv om ikke ferieværet er på sitt flotteste er det nydelig med noen late feriedager.

Ronja og Siko koser seg også. Ronja får oppleve mye hun ikke har opplevd før. Hun er som en dronning på campingplassen. På nettene sover hun litt i alle sengene og har det som plummen i egget. Siko trives best i kurven sin på nettene. Han er jo ikke vant til å få sove i sengen med oss. Campingvognas begrensede plass gjør at vi nå må gjøre unntak for regelen om hundforbud i sengene. Ronja virker godt fornøyd med det!

Vi opplevde storm på campingplassen forrige uke. Det var ganske uhyggelig. Det var rett før hele forteltet på vogna blåste bort. 6 andre fortelt gikk dukken den natta. Vi tviholdt det vi kunne, og slo ned barduner som løsnet, og heldigvis fikk vi berget teltet. Kl 04.45 kunne vi endelig gå til sengs. Det var litt av en natt!

Den sørgelige nyheten om Full City som hadde gått på grunn ved Langesund, fikk vi med oss da vi våknet. En tur til Mølen senere på dagen gav oss skikkelig inntrykk av hvilken katastrofe dette egentlig er. Deler av den vakre rullesteinstranda lå svart og brun av olje som slo inn med bølgene. Tykk olje lå i belter utenfor.

Jeg elsker å fotografere på Mølen, særlig etter uvær, da havet slår inn med mektige hvite bølger, og rullesteinene lager sin rumlelyd. Bølgene som slo innover land nå var brune som kakao, og oljen lå i flak. Vannet var sort og ikke turkis og blått som det pleier. Det gjorde et dypt inntrykk. Plutselig skjedde det på våre kanter, det vi har lest om i aviser og sett på tv. Tragisk!

Foruten den tragiske oljekatastrofen som har opptatt oss, driver vi med intensiv miljøtrening med Ronja, he he. Stavern om sommeren yrer av liv, og det er ypperlig trening for en liten Tollertulle som er skeptisk og bråkjekk omhverandre. Hun får nemlig ikke alltid bestemt seg for om noe er skummelt eller morsomt. Treningen gir raskt resultater, og hun har etterhvert blitt ganske rolig når vi er på bytur. Jenta vår har jo fyllt et år nå, så hun begynner å bli voksen i hodet også, - selv om det ikke alltid er like tydelig, he he..

Ronjas første båt-tur.

I dag har Ronja vært på båt-tur for første gang.

Vi var litt spent på hvordan hun ville te seg i båten, men det gikk ganske fint.

Hun vimser litt rundt. Hun får liksom ikke bestemt seg for om hun vil sitte foran eller bak.

Siko vil stort sett alltid stå i midten foran. Der står han som en gallionsfigur mens ørene står rett ut som vinger. Ronja har ikke ro i rompa til å være på ett sted, så hun gikk frem og tilbake, og fra fang til fang.

I helgen har Ronja svømt flere ganger. Det var liksom ikke noe "big deal" for henne, virket det som. Hun fulgte etter meg da jeg skulle bade, og da det ble dypere la hun bare på svøm, som den mest selvfølgelige ting i verden. (og det er jo det det er også da, for de fleste.)

Hun kavet litt da hun svømte for siste gang idag, men da var hun så stressa at det ikke gikk fort nok tror jeg.

Hun ble helt overgira i dag. Det er mye å holde styr på når hele familien er i vannet på en gang. Ungene elsker å leke med henne også da, så hun girer seg rimelig mye opp, til tider. Hun plukker opp alt hun kan finne, og stikker hele ansiktet under vannet, for å få tak i ting på bunnen. Hun bare blåser i nesa når hun får hodet opp av vannet igjen. Hun er uten tvil den rareste hunden jeg har vært borti! :)

Siko er heldigvis merkbart bedre. Han er jo litt slått ut i varmen, men hvem er ikke det. Han har vært mye i vannet for å kjøle seg ned. Hevelsen er så og si borte. Han har litt dårlig matlyst, men det kan også skyldes varmen. Han spiser noe iallefall. Godbiter, og vår mat sklir rett ned, (he he) og kveldsmaten sin har han spist opp. Det blir litt ekstra godbiter nå når han skal ha medisiner morgen og kveld, så vi får passe på at han ikke blir for tykk. Han legger fort på seg, og nå skal han i tillegg være i ro, så... - :( Må nok være litt bevisst på hva han får i seg.

Gullgutten til mamma er bedre.

Hevelsen i ansiktet til Siko er på veg ned igjen.
Han spiste maten sin i går kveld, og har spist mat og tatt medisiner i morges.
Jeg har vært oppe noen ganger i natt for å titte på han, men han har hatt det helt fint. Han har sovet mer i ro på et sted, men ved 4 tiden hadde han flyttet seg fra sakkosekken sin på soverommet vårt til dyna si i stua, og da jeg gikk for å se til han bare logret han fornøyd.
Jeg stod opp tidlig for å følge han ut. Han fikk jo masse væske i går så det var endel som skulle ut igjen.
I går kveld løp han ut på plenen for å hilse på venninnen sin som bor i nabolaget. Hun går forbi hver dag, og de må alltid hilse når de møtes. Da var han så tissatrengt at han stod og tissa. Orket ikke løfte beinet. Det var flott og se at han orket å løpe til henne, men det tok på kreftene å vise seg for damene, for han la seg rett ut på gulvet da han kom inn. Vi må nok være forsiktige med han fremover, slik at han ikke overanstrenger seg. Heldigvis er det lettere å holde han i ro, enn Ronja.
Det er godt at det ser ut til å gå helt fint med gullet mitt. Jeg er glad vi har mange veterinærer i distriktet her, slik at man får raskt hjelp når man har behov for det. Han hadde nok ikke overlevd hadde vi hatt lang vei. Det var skummelt og se hvor fort han ble dårlig. En skikkelig vekker!

Siko ble bitt av huggorm i dag.

Denne dagen hadde jeg gledet meg til i mange dager, for tur venninnene, hundene og jeg skulle gå Vealøs runden. (Østre og vestre Vealøs) Alt var helt perfekt, det været og greier..

Det første som skjedde var at hun ene ikke kunne bli med likevel. Sånt skjer, og det tar vi igjen siden. Vi bestemte oss for å dra likevel, og startet turen kl 9.

Vi rakk ikke fram til utgangspunktet engang før det begynte å lukte veldig brent av bilen, og temp måleren raste mot rødt! Bilen har akkurat fått ny slang til radiatoren da den andre var sprukket, og vi fikk da beskjed om å sjekke at den satt godt etter noen dager. (Noe jeg selvfølgelig IKKE har gjort.) Jeg stoppet bilen, men ble ganske forskrekket da det "røyk" mer og mer fra hele panseret og det luktet skikkelig brent. Vi kom oss ut og fikk ut hundene og sekkene våre. Jeg torde ikke lukke opp panseret i tilfelle flammene ville slå opp. Etter noen minutter fant jeg ut at jeg kunne se litt nærmere etter, og da så jeg vannet som rant under bilen. Jeg kunne dermed trygt lukke opp panseret, og da så jeg at en slange til radiatoren hadde fått en skikkelig flenge. Hærlig! (Hvor mange slanger er det egentlig på bilens kjølesystem da?) Så stod vi der da..

Heldigvis hadde vi dekning på mobilen der vi stod. Noen ganger er det rasende kjekt å være gift, og bilen er mannens ansvarsområde, er det ikke det da? Så man ringer sin mann, og han kommer som en reddende engel og ordner opp i kaoset mens vi damene kan fortsette på turen. :) Takk, kjære ektemann!

Vi startet på turen vår og hadde gått i en times tid da Ronja plutselig fattet interessen for en orm. Hundene løp litt foran oss med liner på seg, og jeg så ikke hva slags orm det var med en gang, men skjønte raskt at det var en Huggorm. Den bet etter Ronja og hun hoppet unna. Jeg ropte på henne, men hun er jo bare vant til å høre mor rope i et hyggelig tonefall, så hun skjønte ikke bæret, kikka bare såvidt bort på meg. Hun fant ut at hun skulle sjekke denne skapningen en gang til, og ormen hogg etter henne på nytt. Nå fant Siko ut at han også skulle sjekke hva hun drev med, og plutselig stod begge hundene på hver sin side av ormen. Først hogg den mot Ronja, men hun hoppet unna og gikk vekk. Da hugget den mot Siko, og traff. Jeg så ormen henge i luften da Siko rykket vekk hodet, og skjønte at han var truffet. Jeg ropte på han, men han ville ikke komme mot meg. Jeg så på han at noe hadde skjedd, så jeg gikk bort og så at det var litt blod oppå snuta hans. Tabelettene hadde jeg ikke tatt med, for de er gått ut på dato. Siko har truffet på Huggorm mange ganger, men han har aldri gått bort for å undersøke dem, så jeg har ikke vært redd for han på mange år. Jeg burde selvfølgelig tenkt på Ronja Røverdatter, som er mer nysgjerrig enn de fleste, men det hjelper lite å være etterpå klok.

Jeg måtte ringe mannen min på ny, og heldigvis hadde de akkurat da fått bilen på bergingsbilen til Viking, så han kunne kjøre til oss for å få oss til dyrlegen. Han måtte kjøre et stykke for å komme til stedet han kunne plukke oss opp, men for oss var det heldigvis ikke så langt å gå. Hadde vi skullet gå tilbake samme vei, hadde nok ikke Siko overlevd. Jeg måtte la Siko gå selv. Vi skulle ta det rolig, men jeg er redd at jeg kanskje gikk litt fortere mot slutten. Siko begynte og hovne opp, og hodet hans begynte å heng. Det var lange minutter å vente før mannen min kom.

Uten dekning på tlf var det også der, så jeg visste ikke om han hadde oppfattet hvor han skulle møte oss. Heldigvis kom han etter litt, og da var Siko ganske slapp, men slimhinnene hans hadde fin farge. Det var ekkelt å kjenne hvor tungt og slappt han lå i fanget mitt på veien til dyreklinikken. Vi ringte dit mens vi kjørte og bar han rett inn på undersøkelsesrommet da vi kom fram. De stod klare med sprøyter og intravenøsutstyr. Han fikk først Kortison, så antibiotika. Deretter la de inn Veneflon og startet væskebehandling. Da det var gjort kom veterinæren og satte motgift. Siko var ikke mye pigg akkurat da.

Vi ble på klinikken i 2 1/2 time. Siko ble litt kvikkere etterhvert, og da Siko knurret på veterinæren da hun skulle sjekke slimhinnene hans for 3.dje gang, skjønte jeg at han var litt bedre. :) Han er ikke glad i veterinærer, men hadde ikke reagert engang til å begynne med. Det var bekymringsfullt!

Vel hjemme igjen var han kjempe slapp, og sov i mange timer, bare gløttet på øynene av og til. Han hovnet mer og mer, og fikk snute som en Berner Sennen. Nå er klokka snart sju, og han har vært i hagen og tisset, og virker litt mer opplagt. Han sover og er slapp nå også, men følger litt mer med. Han har veneflonen liggende inne i tilfelle han blir dårligere igjen, men vi håper ikke det blir behov for noe mer væskebehandling. Gullgutten til mamma er sterk tross alt, og det ser ut til at han skal klare seg fint. Vi skal ta blodprøve av han om 1 -2 mnd for å sjekke at ikke nyrene hans har tatt skade.

Jeg tror ikke det har gått helt opp for meg at han har vært i livsfare idag. Det er utenkelig for meg at han skal kunne utsettes for noe, og dø av det. Jeg skjønner jo at det kan skje han, som alle andre, men alikevel har jeg vært forholdsvis rolig.. Merkelig... Faren er ikke helt over ennå, men jeg håper inderlig at følelsene mine ikke lurer meg, men at det virkelig kommer til å gå bra. Noe annet orker jeg ikke tenke på engang.

Skogtur med Ronja og Charlie

I går, Torsdag 18. juni var Ronja og jeg på skogtur. Vi hadde også med oss Ronjas bror Charlie.

De to er noen raringer. Ronja lever fortsatt opp til navnet sitt, og er en skikkelig røverdatter. Hun skulle bestemme over og herse med stakkar Charlie nesten hele tiden. Charlie, - som den snille bamsen han er, fant seg tålmodig i alle Ronjas påfunn. Hun er ikke slik at hun biter eller krangler, men hun sperrer veien, springer foran og presser han, går med ting i munnen - slipper dem på bakken, og knurrer mot han hvis han prøver å ta dem opp.. Tydelig at hun skal ha kontrollen og sjefe! Merket det allerede da hun var veldig liten at hun likte å kontrollere de andre valpene, og det har hun tydeligvis ikke tenkt å slutte med.

Charlie viser seg å være en dyktig svømmer. Han la seg stille og rolig på svøm og så ut til å kose seg skikkelig. Ronja tør ikke svømme. Har kun svømt i elva en gang og det var nok ikke helt med viten og vilje, så nå står hun bare på kanten eller på grunna og ser på. Charlie fant ut hvordan han kunne slippe unna den slemme Ronja han! :)

Det er så koselig å gå på tur med hundene. De to røde skjønnhetene er så fulle av liv og påfunn, så det er en sann glede å være på tur med dem!

Hunder er hærlige!

Pinse

Denne helgen har vi virkelig hatt en smak av sommer.

Årets første bad er tatt, og skuldrene svir og lyser rødt, - så sommeren er definitivt i gang ja..

Ronja og Siko har kost seg i campingvogna. Ronja har tatt på seg jobben med å være alarm, desverre. Hun er litt pysete og tror hun må passe på og varsle for alle som nærmer seg, men vi håper hun roer seg litt bare hun blir litt mer vant til campinglivet. Det er jo litt uvant at folk kommer så nær innpå henne.

Hun stopper raskt når vi sier hysj, så det ordner seg nok.

Vi har fått tatt noen fine bilder av hundene, selv om det blir litt vel skarpt i sola..