Denne dagen hadde jeg gledet meg til i mange dager, for tur venninnene, hundene og jeg skulle gå Vealøs runden. (Østre og vestre Vealøs) Alt var helt perfekt, det været og greier..
Det første som skjedde var at hun ene ikke kunne bli med likevel. Sånt skjer, og det tar vi igjen siden. Vi bestemte oss for å dra likevel, og startet turen kl 9.
Vi rakk ikke fram til utgangspunktet engang før det begynte å lukte veldig brent av bilen, og temp måleren raste mot rødt! Bilen har akkurat fått ny slang til radiatoren da den andre var sprukket, og vi fikk da beskjed om å sjekke at den satt godt etter noen dager. (Noe jeg selvfølgelig IKKE har gjort.) Jeg stoppet bilen, men ble ganske forskrekket da det "røyk" mer og mer fra hele panseret og det luktet skikkelig brent. Vi kom oss ut og fikk ut hundene og sekkene våre. Jeg torde ikke lukke opp panseret i tilfelle flammene ville slå opp. Etter noen minutter fant jeg ut at jeg kunne se litt nærmere etter, og da så jeg vannet som rant under bilen. Jeg kunne dermed trygt lukke opp panseret, og da så jeg at en slange til radiatoren hadde fått en skikkelig flenge. Hærlig! (Hvor mange slanger er det egentlig på bilens kjølesystem da?) Så stod vi der da..
Heldigvis hadde vi dekning på mobilen der vi stod. Noen ganger er det rasende kjekt å være gift, og bilen er mannens ansvarsområde, er det ikke det da? Så man ringer sin mann, og han kommer som en reddende engel og ordner opp i kaoset mens vi damene kan fortsette på turen. :) Takk, kjære ektemann!
Vi startet på turen vår og hadde gått i en times tid da Ronja plutselig fattet interessen for en orm. Hundene løp litt foran oss med liner på seg, og jeg så ikke hva slags orm det var med en gang, men skjønte raskt at det var en Huggorm. Den bet etter Ronja og hun hoppet unna. Jeg ropte på henne, men hun er jo bare vant til å høre mor rope i et hyggelig tonefall, så hun skjønte ikke bæret, kikka bare såvidt bort på meg. Hun fant ut at hun skulle sjekke denne skapningen en gang til, og ormen hogg etter henne på nytt. Nå fant Siko ut at han også skulle sjekke hva hun drev med, og plutselig stod begge hundene på hver sin side av ormen. Først hogg den mot Ronja, men hun hoppet unna og gikk vekk. Da hugget den mot Siko, og traff. Jeg så ormen henge i luften da Siko rykket vekk hodet, og skjønte at han var truffet. Jeg ropte på han, men han ville ikke komme mot meg. Jeg så på han at noe hadde skjedd, så jeg gikk bort og så at det var litt blod oppå snuta hans. Tabelettene hadde jeg ikke tatt med, for de er gått ut på dato. Siko har truffet på Huggorm mange ganger, men han har aldri gått bort for å undersøke dem, så jeg har ikke vært redd for han på mange år. Jeg burde selvfølgelig tenkt på Ronja Røverdatter, som er mer nysgjerrig enn de fleste, men det hjelper lite å være etterpå klok.
Jeg måtte ringe mannen min på ny, og heldigvis hadde de akkurat da fått bilen på bergingsbilen til Viking, så han kunne kjøre til oss for å få oss til dyrlegen. Han måtte kjøre et stykke for å komme til stedet han kunne plukke oss opp, men for oss var det heldigvis ikke så langt å gå. Hadde vi skullet gå tilbake samme vei, hadde nok ikke Siko overlevd. Jeg måtte la Siko gå selv. Vi skulle ta det rolig, men jeg er redd at jeg kanskje gikk litt fortere mot slutten. Siko begynte og hovne opp, og hodet hans begynte å heng. Det var lange minutter å vente før mannen min kom.
Uten dekning på tlf var det også der, så jeg visste ikke om han hadde oppfattet hvor han skulle møte oss. Heldigvis kom han etter litt, og da var Siko ganske slapp, men slimhinnene hans hadde fin farge. Det var ekkelt å kjenne hvor tungt og slappt han lå i fanget mitt på veien til dyreklinikken. Vi ringte dit mens vi kjørte og bar han rett inn på undersøkelsesrommet da vi kom fram. De stod klare med sprøyter og intravenøsutstyr. Han fikk først Kortison, så antibiotika. Deretter la de inn Veneflon og startet væskebehandling. Da det var gjort kom veterinæren og satte motgift. Siko var ikke mye pigg akkurat da.
Vi ble på klinikken i 2 1/2 time. Siko ble litt kvikkere etterhvert, og da Siko knurret på veterinæren da hun skulle sjekke slimhinnene hans for 3.dje gang, skjønte jeg at han var litt bedre. :) Han er ikke glad i veterinærer, men hadde ikke reagert engang til å begynne med. Det var bekymringsfullt!
Vel hjemme igjen var han kjempe slapp, og sov i mange timer, bare gløttet på øynene av og til. Han hovnet mer og mer, og fikk snute som en Berner Sennen. Nå er klokka snart sju, og han har vært i hagen og tisset, og virker litt mer opplagt. Han sover og er slapp nå også, men følger litt mer med. Han har veneflonen liggende inne i tilfelle han blir dårligere igjen, men vi håper ikke det blir behov for noe mer væskebehandling. Gullgutten til mamma er sterk tross alt, og det ser ut til at han skal klare seg fint. Vi skal ta blodprøve av han om 1 -2 mnd for å sjekke at ikke nyrene hans har tatt skade.
Jeg tror ikke det har gått helt opp for meg at han har vært i livsfare idag. Det er utenkelig for meg at han skal kunne utsettes for noe, og dø av det. Jeg skjønner jo at det kan skje han, som alle andre, men alikevel har jeg vært forholdsvis rolig.. Merkelig... Faren er ikke helt over ennå, men jeg håper inderlig at følelsene mine ikke lurer meg, men at det virkelig kommer til å gå bra. Noe annet orker jeg ikke tenke på engang.
