Idag har jeg fri. Skal jobbe i helgen og har da et par fridager på turnusen før jobbehelg. :)Været er ikke akkurat så mye å skryte av, men det har skiftet fort de siste dagene, så vi kan jo håpe på oppholdsvær snart. Jeg ser av innleggene mine på hjemmesiden at de blir veldig triste. Jeg blir veldig trist når jeg skriver om Siko, og det er værst når jeg er inne på hjemmesiden. Savnet blir så sterkt. I det daglige går det opp og ned, men stort sett går det greit. Det er mer i visse situasjoner at savnet kommer. I starten var det ille bare å være i nærheten av Ronja. Jeg orket nesten ikke at hun kom bort til meg, - det var godt å kunne dra på jobben og være opptatt med alle andre ting for å slippe å tenke og føle.. De andre tok seg av Ronja. På tirsdagen måtte jeg ta henne med til stallen som vanlig. Det var grusomt å gå med bare Ronja etter at hestene var tatt ut. Det føltes meningsløst. Stakkar lille tulla, hun følte nok at noe var galt. Hun er så blid og full av liv, og oppførselen min gjorde henne nok usikker.. jeg måtte virkelig ta meg sjøl i nakken og prøve å oppføre meg normalt. Det er jo absolutt ikke hennes feil. Forholdet mitt til Ronja kan aldri bli som med Siko,men det kan jeg heller ikke forvente. Ronja er familiens hund. Siko var "min".
Ronja har spist veldig lite i det siste. Over påske skal vi tilbake til dyrlegen for etterkontroll av melkekjertelen som var tilstoppet. Noen dager spiser hun bra, andre dager nesten ikke.Vi er usikkre på om hun sørger, eller om det er andre ting. Dyrlegen får ta en sjekk på henne. Hun skal også HD og AD røntges da. Blir spennende å få resultatet, men jeg tror det bli A på begge. Noe annet vil overraske meg, men man vet jo aldri..
Vi har gått flere spor med henne den siste tiden. Kan trygt si at den jenta er glad i å jobbe. Hun er veldig fersk, men vet godt hva dette dreier seg om. Hadde vært gøy å prøve blodspor med henne også. Ser at Spanielklubben her i Telemark skal ha et kurs i April... Fristende!
Jeg brukte klikker i sportreningen sist gang. Min mann er mildt sagt skeptisk til å bruke klikker i sporopplæring, men jeg ser fordelen. Hun har jo ikke kommet så langt ennå at hun starter sporsøk på kommando. Med klikker kan jeg belønne henne helt presist (eller i allefall så presis jeg klarer å være) i det hun setter nesa ned i sporet. Vi har trent i sandtaket, for å se sporene våre, og dermed kan jeg klikke i det hun har nesa ned i sporet. Hun starter mye raskere når hun får den bekreftelsen på at det er den atferden vi er ute etter. Ronja er en jente som trenger mye bekreftelse på at hun gjør riktig. Jeg har trent endel med klikker fra hun var valp, så hun tilbyr mye forskjellig atferd hvis hun blir usikker på hva jeg vil ha. Hun er så rask, så det krever sin mann (kvinne) å trene henne. Hun lærer utrolig raskt, men er ukonsentrert og har lett for å spore av. Et klikkerkurs står også høyt på ønskelista mi i år. Vi er heldige å ha en som tar Canis klikkerinstruktør utdanning, i Retrieverklubben, og henne kan vi lære masse av fremover. Hun har allerede hjulpet meg på god vei. Vi har nok av oppgaver, men akk så liten tid, he he.. neida, det er vel heller snakk om prioriteringer..
Vi skal igang med en ny gruppeoppgave på skolen nå. Vi har valgt å skrive om depresjon hos eldre som kommer på sykehjem. Det er så utrolig spennende! Satt i går og kikket på forskjellige ting som er publisert om emnet, og det er så masse intressant. Blir nok litt av en jobb å skulle luke ut det viktigste. Depresjon hos demente er et veldig spennende tema. Demens i det store og hele er interessant. Jeg bestilte en bok som heter "inn i skoddeheimen" det er en bok med malerier fra en dame som får demens, og vi ser utviklingen gjennom maleriene hennes. Mannen hennes har skrevet kommentarer og det er også laget musikk til. Gleder meg til å få boka! Tror den kan være nyttig ift å forstå demens og hvordan det føles for den som rammes..
Ellers tumler jeg litt med tanken på en ny hund. Har bestemt at det ikke skal bli noe i år, men neste år kanskje? Jeg ser absolutt verdien av å ha to hunder. Nå vil jeg bruke tiden på Ronja, og se hva vi to kan få til, dessuten har jeg nok av oppgaver på skolen. Det ville være uklokt om vi skaffet oss en ny hund nå. Dessuten er det for kort tid siden Siko døde. Jeg veier for og imot på rase. Kooiker er rasen i mitt hjerte, men vil jeg klare å finne en som kan leve opp til minnet om verdens vakreste..? Hvor finner man en Kooiker med godt gemytt, sunn og frisk og lite beslektet med resten av Kooikerbestanden i Norge? Har surfet innom mange oppdrettere i Norge, Sverige, Tyskland og Holland og det er noen der ute som har noen aktuelle kandidater som jeg godt kunne tenkt meg å se nærmere på, men tiden vil vise. Det er viktig for meg at det er en seriøs oppdretter som tar på alvor at genmatrialet er lite, og at de har en tanke bak det de driver med. Rasen er for liten og for sårbar til at noen skal avle bare for å avle. Det blir litt komplisert å kjøpe fra Tyskland og Holland, så jeg må nok satse på å få kjøpt en i Norge/Sverige i så fall.
Toller er jo også en rase jeg har falt for. Kan ikke si annet når vi sitter med en fra før, he he. Toller har mange positive sider. Det er en hund med et positivt syn på livet, den har en hendig størrelse og kan brukes til alt. Størrelsen er et stort pluss. Kjøper vi en ny Kooiker kan vi ikke regne med å få en som er like stor som Siko, - desverre.
Toller har også sine utfordringer. I Skandinavia er det forholdsvis liten genvariasjon (Finland ligger litt bedre an), og man må ha tunga rett i munnen for å holde en så lav innavlsgrad som mulig. Oppdretterne og raseklubben er nøye, så det virker ikke som det er noen fare, men det krever at oppdretterne er sitt ansvar bevisst. Sånn er det jo for alle raser, men ekstra viktig på "nye" raser. Gemyttet hos Toller skal man også være bevisst når man skaffer seg en, eller vil avle. En retriver er og skal være egnet til jakt. De må derfor ha de egenskapene som trengs for å fungere på praktisk jakt. Toller kan nok fort bli sett på som en kosehund pga den hendig størrelsen, men det er de IKKE. Da kjøper man i såfall en "ulv i fåreklær", he he.
Ronja fortjener å få vist sitt potensiale som en "arbeidende" hund, derfor skal vi trene mer målrettet med henne fremover. Har ikke akkurat noe mål om å konkurrere på noe vis, men hun skal iallefall få vise at hun har både "brain og beauty" he he.
Vi jobber med metallapport med jevne mellomrom. Den er IKKE populær, selv om det var helt ok da hun var valp. Ellers trener vi litt på posisjoner og kontakt, samt å takle skumle ting. Hun er litt pysete iblant. Det er litt flaut at hun ikke kan mer enn det hun kan egentlig, men det er ikke hennes feil. "Jo flere kokker jo mer søl" er det jo noe som heter, og det stemmer for Ronjas vedkommede. Først skulle yngstedattera vår trene henne, så skulle mannen min, og nå er det meg. Jeg har jo blanda meg litt underveis, men har forsøkt å ligge unna for det meste. Hun har gått på noen kurs med begge de to andre, men det er ikke fulgt opp slik det burde, så hun kan ting bare halvveis. Heldivis er det aldri for seint, så vi får bare stå på.
Nei, nå er det vel på tide å få gjort litt fornuftig vel..
Riktig god påske til alle!
onsdag 31. mars 2010
fredag 19. mars 2010
torsdag 18. mars 2010
Så kom dagen...
Som sikkert mange skjønte av forrige innlegget mitt, så stod det ikke så bra til med "Sikoguttenvår".
Rett etter at jeg var ferdig å skrive innlegget kom mannen min hjem fra jobben, og da Siko kom for å hilse lakk det urin fra han.. (Blæra var overfylt fordi han ikke klarte å tømme seg normalt pga forstoppelse eller svulstene. Siste dagen klarte han bare å få ut en skvett hver gang han lettet på benet.)
Vi måtte ta en prat om hva vi skulle gjøre, og ble enige om at vi måtte avlive han. Vi diskuterte først hvilke muligheter vi hadde, og om det fantes andre valg, men ble enige om at skulle vi klare å holde det vi hadde lovet Siko og hverandre så måtte vi ta avgjørelsen der og da, og la han få slippe. Vår store skrekk var at han skulle få store smerter pga magen eller urinveiene, og at vi kanskje i hui og hast måtte ha kjørt han til dyrlegevakt et eller annet sted. Det er det siste jeg ønsket for gutten min, - han ville blitt så redd stakkar, og jeg tror jeg ville ha bebreidet meg selv i lang tid hvis det hadde endt sånn. Jeg lovet han at han ikke skulle lide fordi jeg ikke klarte å gi slipp, og nå var tiden kommet for å holde løftet mitt. Vi torde rett og slett ikke å vente lenger.
Mannen min ringte dyrlegen da vi hadde bestemt oss, og han var helt enig i avgjørelsen.
Jeg følte en merkelig ro innvendig da avgjørelsen var tatt. Det høres kanskje fælt ut, men plutselig føltes det veldig riktig. Det var nok samvittigheten som hadde plaget meg så veldig, og nå sa kroppen min i fra at dette var rett.
Jeg kan ikke si at jeg ikke etterpå tenkte at "kanskje vi kan prøve"..., men jeg skjønte selv at det ikke ville nytte. Selvfølgelig er det forferdelig trist! Det er så vondt å vite at vi aldri mer skal ses igjen, og at jeg aldri mer skal kjenne snuten hans som dytter på handa mi for å få mer kos, eller bli vekket med små forsiktige sukk, eller et slag i madrassen med framlabbene. Han gjorde så mye rart. Han hadde så stor personlighet og utstrålte så mye positivt. Natt til Fredag lå han forresten inne på rommet vårt igjen, det var lenge siden sist. Det ble ikke så mye søvn den natten.. På morgenen dro vi til stallen som vanlig, og gikk vår vanlige morgentur. Siko fikk bæsjet litt, men mindre enn han burde. Tissingen var heller ikke som det burde vært, og jeg fikk bekreftelse på at avgjørelsen vi hadde tatt var riktig. Jeg forsøkte så godt som mulig å holde maska, men det er ikke lett når du så inderlig er klar over at du er på den siste turen med hunden din.
Vi har hatt Siko i 11 år, 1 mnd og 3 uker. Vi hentet han dagen etter Cecilie fylte 3 år. Det er utrolig hvor mye vi har opplevd sammen. Problemene vi hadde med han bandt oss ennå tettere føles det som. Han var en mammagutt som alltid fulgte meg hvor enn jeg gikk. Han lå i gangen og ventet når jeg kom fra jobb, for han visste når han kunne begynne å vente mamma'n sin hjem, og gikk for å vente der ute.
Fredag formiddag gikk med til å filme litt, leke litt og kose masse. Når han sov, vasket jeg huset. Jeg hadde ikke ro til å sitte stille. Det er felt mange tårer her i huset de siste ukene. Det har vært slitsomme uker med mye engstelse. Jeg har vært mye redd, men likevel ville jeg ikke unnvært disse ukene for alt i verden. Nå har vi fått mulighet til å venne oss til tanken på å miste han, og selv om man aldri kan bli helt forberedt tror jeg det har hjulpet oss likevel. Jeg har vært redd for at jeg ikke skulle klare å ta avgjørelsen før det gikk for langt, men som Marianne ( som måtte ta Sascha i fjor) skrev, så kommer det av seg selv når tiden er der, og det følte jeg stemte helt med oss også. Plutselig falt bitene på plass. Det var det eneste riktige slik det var blitt, og hadde jeg gjennomført det jeg først hadde tenkt med klyster og greier, ville jeg ha gjort det værre for Siko. Han vile ikke forstått noe, og ville nok blitt redd. Antagelig ville det heller ikke hatt effekt, og om det hadde hjulpet ville det bare vært en ørliten utsettelse..
Vi hadde time hos dyrlegen kl 14.45. Det var travelt der, så vi drøyde litt med å gå inn. Han fikk snust og tisset. Vi fikk eget rom, hadde med oss teppet hans og satte oss ned. Det er tøft å sitte og vente. Siko fikk klapp og kos, og noen godbiter.
Han knurret litt på dyrlegen da han fikk den beroligende sprøyta, det er sånn han alltid har vært.
Han sovnet på teppet sitt nesten med en gang. Han sov veldig hardt, og pusten hans kom med lange mellomrom.
Så kom tiden for den siste sprøyta. Han sovnet fredelig inn ca kl 15.40. Da vi la teppet hans rundt han så vi at han hadde tisset masse. (Ennå en bekreftelse på at vi ikke kunne ha utsatt det lenger)
Det er vondt å skrive om. Det fremkaller sorgen på nytt. Jeg føler at han fikk en verdig død, han fikk slippe før han fikk det for ille.
Eldste datteren vår Camilla sa at hun følte en vond lettelse etterpå, og det er en god beskrivelse på noen av de følelsene jeg også satt med. Det er ikke tvil om at vi alle har vært gjennom en tøff tid etter at vi fikk beskjed om svulstene. Det er slitsomt å gå rundt og være redd. Nå kan vi slappe av og vite at han ikke har noen plager mer.
Sorgen kommer og går. Minner dukker opp, og da kommer savnet og sorgen på nytt. Slik vil det nok være en stund.
Jeg vil gjerne vise dere den siste filmen av han. Han har en go'bit ball som han jobber med for å få godbiter ut av. Han hadde en super teknikk hvor han kastet ballen i lufta eller slang den i gulvet for at godbitene skulle sprette ut. Det lærte han seg på den tiden da han skulle lære å leke med Kong. Han så absolutt IKKE poenget med å leke med en hard gummileke som ikke sa pip og ikke kunne spises, så jeg måtte fylle den med smeltet ost, skinke, pølser o l for at han skulle vise interesse. Det hjalp, og han ble etterhvert veldig glad i Kongen sin.
Kos dere med filmen..
Rett etter at jeg var ferdig å skrive innlegget kom mannen min hjem fra jobben, og da Siko kom for å hilse lakk det urin fra han.. (Blæra var overfylt fordi han ikke klarte å tømme seg normalt pga forstoppelse eller svulstene. Siste dagen klarte han bare å få ut en skvett hver gang han lettet på benet.)
Vi måtte ta en prat om hva vi skulle gjøre, og ble enige om at vi måtte avlive han. Vi diskuterte først hvilke muligheter vi hadde, og om det fantes andre valg, men ble enige om at skulle vi klare å holde det vi hadde lovet Siko og hverandre så måtte vi ta avgjørelsen der og da, og la han få slippe. Vår store skrekk var at han skulle få store smerter pga magen eller urinveiene, og at vi kanskje i hui og hast måtte ha kjørt han til dyrlegevakt et eller annet sted. Det er det siste jeg ønsket for gutten min, - han ville blitt så redd stakkar, og jeg tror jeg ville ha bebreidet meg selv i lang tid hvis det hadde endt sånn. Jeg lovet han at han ikke skulle lide fordi jeg ikke klarte å gi slipp, og nå var tiden kommet for å holde løftet mitt. Vi torde rett og slett ikke å vente lenger.
Mannen min ringte dyrlegen da vi hadde bestemt oss, og han var helt enig i avgjørelsen.
Jeg følte en merkelig ro innvendig da avgjørelsen var tatt. Det høres kanskje fælt ut, men plutselig føltes det veldig riktig. Det var nok samvittigheten som hadde plaget meg så veldig, og nå sa kroppen min i fra at dette var rett.
Jeg kan ikke si at jeg ikke etterpå tenkte at "kanskje vi kan prøve"..., men jeg skjønte selv at det ikke ville nytte. Selvfølgelig er det forferdelig trist! Det er så vondt å vite at vi aldri mer skal ses igjen, og at jeg aldri mer skal kjenne snuten hans som dytter på handa mi for å få mer kos, eller bli vekket med små forsiktige sukk, eller et slag i madrassen med framlabbene. Han gjorde så mye rart. Han hadde så stor personlighet og utstrålte så mye positivt. Natt til Fredag lå han forresten inne på rommet vårt igjen, det var lenge siden sist. Det ble ikke så mye søvn den natten.. På morgenen dro vi til stallen som vanlig, og gikk vår vanlige morgentur. Siko fikk bæsjet litt, men mindre enn han burde. Tissingen var heller ikke som det burde vært, og jeg fikk bekreftelse på at avgjørelsen vi hadde tatt var riktig. Jeg forsøkte så godt som mulig å holde maska, men det er ikke lett når du så inderlig er klar over at du er på den siste turen med hunden din.
Vi har hatt Siko i 11 år, 1 mnd og 3 uker. Vi hentet han dagen etter Cecilie fylte 3 år. Det er utrolig hvor mye vi har opplevd sammen. Problemene vi hadde med han bandt oss ennå tettere føles det som. Han var en mammagutt som alltid fulgte meg hvor enn jeg gikk. Han lå i gangen og ventet når jeg kom fra jobb, for han visste når han kunne begynne å vente mamma'n sin hjem, og gikk for å vente der ute.
Fredag formiddag gikk med til å filme litt, leke litt og kose masse. Når han sov, vasket jeg huset. Jeg hadde ikke ro til å sitte stille. Det er felt mange tårer her i huset de siste ukene. Det har vært slitsomme uker med mye engstelse. Jeg har vært mye redd, men likevel ville jeg ikke unnvært disse ukene for alt i verden. Nå har vi fått mulighet til å venne oss til tanken på å miste han, og selv om man aldri kan bli helt forberedt tror jeg det har hjulpet oss likevel. Jeg har vært redd for at jeg ikke skulle klare å ta avgjørelsen før det gikk for langt, men som Marianne ( som måtte ta Sascha i fjor) skrev, så kommer det av seg selv når tiden er der, og det følte jeg stemte helt med oss også. Plutselig falt bitene på plass. Det var det eneste riktige slik det var blitt, og hadde jeg gjennomført det jeg først hadde tenkt med klyster og greier, ville jeg ha gjort det værre for Siko. Han vile ikke forstått noe, og ville nok blitt redd. Antagelig ville det heller ikke hatt effekt, og om det hadde hjulpet ville det bare vært en ørliten utsettelse..
Vi hadde time hos dyrlegen kl 14.45. Det var travelt der, så vi drøyde litt med å gå inn. Han fikk snust og tisset. Vi fikk eget rom, hadde med oss teppet hans og satte oss ned. Det er tøft å sitte og vente. Siko fikk klapp og kos, og noen godbiter.
Han knurret litt på dyrlegen da han fikk den beroligende sprøyta, det er sånn han alltid har vært.
Han sovnet på teppet sitt nesten med en gang. Han sov veldig hardt, og pusten hans kom med lange mellomrom.
Så kom tiden for den siste sprøyta. Han sovnet fredelig inn ca kl 15.40. Da vi la teppet hans rundt han så vi at han hadde tisset masse. (Ennå en bekreftelse på at vi ikke kunne ha utsatt det lenger)
Det er vondt å skrive om. Det fremkaller sorgen på nytt. Jeg føler at han fikk en verdig død, han fikk slippe før han fikk det for ille.
Eldste datteren vår Camilla sa at hun følte en vond lettelse etterpå, og det er en god beskrivelse på noen av de følelsene jeg også satt med. Det er ikke tvil om at vi alle har vært gjennom en tøff tid etter at vi fikk beskjed om svulstene. Det er slitsomt å gå rundt og være redd. Nå kan vi slappe av og vite at han ikke har noen plager mer.
Sorgen kommer og går. Minner dukker opp, og da kommer savnet og sorgen på nytt. Slik vil det nok være en stund.
Jeg vil gjerne vise dere den siste filmen av han. Han har en go'bit ball som han jobber med for å få godbiter ut av. Han hadde en super teknikk hvor han kastet ballen i lufta eller slang den i gulvet for at godbitene skulle sprette ut. Det lærte han seg på den tiden da han skulle lære å leke med Kong. Han så absolutt IKKE poenget med å leke med en hard gummileke som ikke sa pip og ikke kunne spises, så jeg måtte fylle den med smeltet ost, skinke, pølser o l for at han skulle vise interesse. Det hjalp, og han ble etterhvert veldig glad i Kongen sin.
Kos dere med filmen..
torsdag 11. mars 2010
uff a meg...
Vi har vært bekymret for Siko et par dager nå. Han hadde tydelig problemer med å komme på do, på tross av spesialfôr og parafin. Vi vet at når svulstene vokser mer, vil det bli umulig for han å komme på do. Han har fått ut alt for lite avføring i forhold til normalt, så vi har vært redd for dette her. Igår da jeg kom fra jobb hadde han tydelige smerter, magen var utspilt og han orket nesten ikke gå på tur. Jeg gav han ekstra smertestillende, leverpostei og parafin blandet ut i vann, og gikk tur med han. Ingenting skjedde. Jeg dro på trening med Ronja, og da jeg kom tilbake gikk vi en tur til. Fortsatt ingenting. Han forsøkte, men gav opp. Heldigvis hadde det sivet ut litt væske/ diare mens han sov da jeg var borte, så han følte seg bedre og var ikke oppblåst. Han møtte meg glad og fornøyd etter treningen. Det kom to små klumper før vi la oss, men alikevel alt for lite i forhold til hva det burde vært.
Idag stod jeg opp kl 06 og gikk tur med han. Jeg var på gråten da han heller ikke nå klarte å gjøre noe. (Jeg bestemte meg for å dra på apoteket og kjøpe klyster når det åpnet.) Vi kom hjem fra tur og gav ny dose parafin og oppbløtt fôr. Han fikk slappet av litt og så dro vi etterhvert ned i stallen. Der gikk vi ny tur, og endelig fikk han gjort litt. Vi fortsatte å gå, og etter en stund satt han seg ned igjen, og så kom det! Det som lå bakerst kom som diare,- naturlig nok.
Det var en enorm lettelse å se at han fikk gjort noe.
Det er en enorm belastning å se på at han ikke kommer på do. Det vil være et tidsspørsmål før svulstene blir så store at de stenger av hele tarmen, og da har vi ikke noe valg lenger. Jeg trodde jeg var forberedt på at dette kunne hende, men jeg er ikke klar for å miste min lille Siko nå. Vi har vært nøye hele tiden, og fulgt med på avføringsmengde og konsistens, likevel fikk han forstoppelse. Jeg har hatt to dagvakter etterhverandre så han har sovet mer på dagtid når han er alene hjemme, mulig det var så lite som skulle til. Vi øker dosen med parafin nå, og skal gi oppbløtt fôr. Jeg lurer på om jeg skal prøve å gi litt Laktulose. Det er for treg avføring hos mennesker, men kan sikkert brukes til hunder også. Må vel kanskje ta en ny prat med dyrlegen...
Vet ikke hvordan jeg skal takle det her fremover, trodde jeg var forberedt nå, men tydeligvis er jeg ikke det. Jeg ble livredd når han heller ikke i morges fikk gjort noe. Skal i allefall sørge for at vi har klyster i huset, men hvor mye kan jeg utsette han for? Er det etisk forsvarlig å gjøre alt for å få ha han ennå en stund når jeg vet det jeg vet..
Det værste er at jeg ikke egentlig tør å spørre dyrlegen heller, for jeg er redd for svaret han vil gi meg. Så innerst inne vet jeg at vi må gjøre det snart. (Han satt ikke vaksinen på han engang, så han så nok for seg avlivning der og da eller iallefall innen noen dager.)
Herregud så vanskelig det er å gi slipp.
En hundeeiers plikt og privilegium er å sette punktum når hunden ikke lenger har det godt. Fine ord, og en selvfølgelighet helt til det rammer deg selv.. Vi har jo vært gjennom dette en gang tidligere med Fame, men da gikk det over lenger tid og det var mange ting som tilslutt gjorde at vi måtte sette strek. Hofta hans gikk ut av ledd pga HD så han hylte av smerte, og en dag glefset han plutselig etter en gutt også. Han endret seg mye, og vi skjønte hvor det bar.
Nå har det gått så fort syns jeg. Jeg hadde sett for meg enda flere år sammen med Siko, nei det her er for j...
Idag stod jeg opp kl 06 og gikk tur med han. Jeg var på gråten da han heller ikke nå klarte å gjøre noe. (Jeg bestemte meg for å dra på apoteket og kjøpe klyster når det åpnet.) Vi kom hjem fra tur og gav ny dose parafin og oppbløtt fôr. Han fikk slappet av litt og så dro vi etterhvert ned i stallen. Der gikk vi ny tur, og endelig fikk han gjort litt. Vi fortsatte å gå, og etter en stund satt han seg ned igjen, og så kom det! Det som lå bakerst kom som diare,- naturlig nok.
Det var en enorm lettelse å se at han fikk gjort noe.
Det er en enorm belastning å se på at han ikke kommer på do. Det vil være et tidsspørsmål før svulstene blir så store at de stenger av hele tarmen, og da har vi ikke noe valg lenger. Jeg trodde jeg var forberedt på at dette kunne hende, men jeg er ikke klar for å miste min lille Siko nå. Vi har vært nøye hele tiden, og fulgt med på avføringsmengde og konsistens, likevel fikk han forstoppelse. Jeg har hatt to dagvakter etterhverandre så han har sovet mer på dagtid når han er alene hjemme, mulig det var så lite som skulle til. Vi øker dosen med parafin nå, og skal gi oppbløtt fôr. Jeg lurer på om jeg skal prøve å gi litt Laktulose. Det er for treg avføring hos mennesker, men kan sikkert brukes til hunder også. Må vel kanskje ta en ny prat med dyrlegen...
Vet ikke hvordan jeg skal takle det her fremover, trodde jeg var forberedt nå, men tydeligvis er jeg ikke det. Jeg ble livredd når han heller ikke i morges fikk gjort noe. Skal i allefall sørge for at vi har klyster i huset, men hvor mye kan jeg utsette han for? Er det etisk forsvarlig å gjøre alt for å få ha han ennå en stund når jeg vet det jeg vet..
Det værste er at jeg ikke egentlig tør å spørre dyrlegen heller, for jeg er redd for svaret han vil gi meg. Så innerst inne vet jeg at vi må gjøre det snart. (Han satt ikke vaksinen på han engang, så han så nok for seg avlivning der og da eller iallefall innen noen dager.)
Herregud så vanskelig det er å gi slipp.
En hundeeiers plikt og privilegium er å sette punktum når hunden ikke lenger har det godt. Fine ord, og en selvfølgelighet helt til det rammer deg selv.. Vi har jo vært gjennom dette en gang tidligere med Fame, men da gikk det over lenger tid og det var mange ting som tilslutt gjorde at vi måtte sette strek. Hofta hans gikk ut av ledd pga HD så han hylte av smerte, og en dag glefset han plutselig etter en gutt også. Han endret seg mye, og vi skjønte hvor det bar.
Nå har det gått så fort syns jeg. Jeg hadde sett for meg enda flere år sammen med Siko, nei det her er for j...
søndag 7. mars 2010
Siko på film :)
Filmen viser Siko som nikker når jeg spør om han er mamma's gutt, trille ball, high five, rygger og "snakker". Den viser også at Ronja og Siko har forskjellig teknikk når de finner godbit i "dogspinny" :) Siko kan en god del flere triks, men disse har vi ikke fått filmet.
torsdag 4. mars 2010
Litt oppdatering
Siden sist har vi fått svar på prøvene som ble tatt av svulsten til Siko.
Det tok lengre tid enn beregnet, for han som skulle se på den var på vinterferie.
Tirsdag (i forgårs) ringte vetrinæren og gav beskjed om resultatet. Det var som forventet.
Det er ingenting vi kan gjøre for å stoppe det som er i ferd med å skje nå. Det er ondarta svulster, og de har nok fått vokse i fred og ro inni magen hans i lang tid, uten at jeg har skjønt noe.
Jeg har tenkt og tenkt tilbake for å prøve å huske når han endret seg, eller om jeg på noe tidspunkt burde ha skjønt... Jeg husker at jeg engang i høst kjente en hevelse bak på rompa hans og at jeg lurte på hva den kom av. Desverre festet ikke tanken seg og det skapte altså ikke nok frykt til at jeg har tenkt mer over det i ettertid, - før nå når jeg vet...
Jeg har hatt en travel høst i høst med skole og greier, kanskje hadde jeg oppdaget at noe var galt hvis ikke jeg hadde hatt så mye annet å tenke på??
Jeg har bestemt meg for å ikke plage meg selv med tanker om at jeg burde gjort sånn eller slik eller "jeg burde jo ha sett". Det vil uansett ikke endre på noe, og vi vil aldri få vite om det hadde vært noe mer vi kunne ha gjort om vi hadde oppdaget det tidligere. Nå er det for sent, og når det først er så galt, er jeg glad for at jeg ikke har visst det tidligere. Siko blir lett "bekymret" når jeg er bekymret, og jeg vil ikke at han skal ha noen mørke skyer i livet sitt nå. Han har fått leve et vanlig liv så langt, - fordi vi ikke har visst noe. Hadde jeg visst hadde jeg nok satt mer begrensinger for livet hans fordi jeg ville vært redd for å påføre han vondt.
I helgen var han i dårlig form. Han var stiv i bakparten, og ville ikke gå noe særlig tur. Jeg fryktet da at det skulle gå veldig fort nedover med han.
På tirsdag fikk vi smertestillende til han, og allerede onsdag morgen var gullet mitt i slag igjen. Det var en utrolig deilig følelse å se at han hadde det gode deilige Kooikeruttrykket sitt igjen, med ørene rett fram og halen i været. Han kom løpende mot meg med det lekende uttrykket sitt, og løp inn på plass for å få godbiter og ros.. Tårene stod i øynene mine da, og da gikk det også opp for meg at akkurat det uttrykket har vært borte de siste ukene.
Veterinæren sa at det var mulig tablettene ikke ville virke, men heldigvis gjør de det!
Det er mer vemod som preger følelsene våre nå. Sjokket er over, og sorgen skyver vi unna så godt det går. At en så flott hund ikke skal få bli riktig gammel er vondt å tenke på, men vi er selvfølgelig glad for alle de årene han tross alt har fått leve.
I morgen har jeg fri, og jeg håper på go' vær, for da skal jeg ta med meg kamera til stallen, slik at jeg kan ta bilder av Siko og Ronja etter at jeg har satt ut hestene.
Vi har fått en grei tur rutine med Siko om dagen. De dagene jeg ikke jobber formiddag blir de med til stallen som vanlig. Der går vi en tur, og Siko bestemmer lengden. Farta er aldri noe problem. Uansett om han har hatt vondt, så går han ikke rolig. Han jogger i vei, men har da stoppet og villet gå tilbake etter litt. Nå når han får smertestillende må jeg begrense han litt. Jeg er usikker på om jeg skal det eller ikke, men jeg er redd for at han blir for ivrig siden han ikke har vondt, og dermed får ekstra vondt når virkningen av medisinen går ut. Nå virker han godt smertedekket. Vi kan ikke merke at virkningen av medisinen går ut, så det skjer nok i løpet av natten. Alikevel er han pigg og glad om morgenen. :) Ronja får sin langtur når vi er ferdig i stallen.
I går stod Siko i gangen og så på meg med DET blikket da jeg tok med Ronja for å gå.. Det er vondt, men jeg tar ikke sjansen på å ta han med. (Han orker ikke noe langtur nå alikevel, men han vet jo ikke at jeg har tenkt meg på langtur.) Han lå fortsatt i gangen da jeg kom tilbake, så da tok jeg en ny tur med han alene. Han vet hvordan han skal snurre mamma'n sin rundt lillefingeren. ;)
Jentene og mannen min tar sin tørn med å lufte hundene når jeg jobber. Jeg er veldig redd for at Siko skal få forstoppelse, så vi er ofte ute med han.
Jeg har store planer om å få filmet Siko når han koseprater. Det vil være et fint minne å ha.
På en måte er det fælt at vi forbereder oss på at han skal dø. Vi samler minner. Det har vi forsåvidt alltid gjort, det er jo sånt man gjør, men nå er vi nok ennå mer bevisst på at det er minner vi samler. Vi vet at tiden vi har er begrenset..
Forhåpentligvis har jeg noen fine bilder å vise fram i løpet av helgen. Jeg er så utrolig stolt av den hunden. Jeg vil vise for alle hvor flott, vakker og god han er!
Det tok lengre tid enn beregnet, for han som skulle se på den var på vinterferie.
Tirsdag (i forgårs) ringte vetrinæren og gav beskjed om resultatet. Det var som forventet.
Det er ingenting vi kan gjøre for å stoppe det som er i ferd med å skje nå. Det er ondarta svulster, og de har nok fått vokse i fred og ro inni magen hans i lang tid, uten at jeg har skjønt noe.
Jeg har tenkt og tenkt tilbake for å prøve å huske når han endret seg, eller om jeg på noe tidspunkt burde ha skjønt... Jeg husker at jeg engang i høst kjente en hevelse bak på rompa hans og at jeg lurte på hva den kom av. Desverre festet ikke tanken seg og det skapte altså ikke nok frykt til at jeg har tenkt mer over det i ettertid, - før nå når jeg vet...
Jeg har hatt en travel høst i høst med skole og greier, kanskje hadde jeg oppdaget at noe var galt hvis ikke jeg hadde hatt så mye annet å tenke på??
Jeg har bestemt meg for å ikke plage meg selv med tanker om at jeg burde gjort sånn eller slik eller "jeg burde jo ha sett". Det vil uansett ikke endre på noe, og vi vil aldri få vite om det hadde vært noe mer vi kunne ha gjort om vi hadde oppdaget det tidligere. Nå er det for sent, og når det først er så galt, er jeg glad for at jeg ikke har visst det tidligere. Siko blir lett "bekymret" når jeg er bekymret, og jeg vil ikke at han skal ha noen mørke skyer i livet sitt nå. Han har fått leve et vanlig liv så langt, - fordi vi ikke har visst noe. Hadde jeg visst hadde jeg nok satt mer begrensinger for livet hans fordi jeg ville vært redd for å påføre han vondt.
I helgen var han i dårlig form. Han var stiv i bakparten, og ville ikke gå noe særlig tur. Jeg fryktet da at det skulle gå veldig fort nedover med han.
På tirsdag fikk vi smertestillende til han, og allerede onsdag morgen var gullet mitt i slag igjen. Det var en utrolig deilig følelse å se at han hadde det gode deilige Kooikeruttrykket sitt igjen, med ørene rett fram og halen i været. Han kom løpende mot meg med det lekende uttrykket sitt, og løp inn på plass for å få godbiter og ros.. Tårene stod i øynene mine da, og da gikk det også opp for meg at akkurat det uttrykket har vært borte de siste ukene.
Veterinæren sa at det var mulig tablettene ikke ville virke, men heldigvis gjør de det!
Det er mer vemod som preger følelsene våre nå. Sjokket er over, og sorgen skyver vi unna så godt det går. At en så flott hund ikke skal få bli riktig gammel er vondt å tenke på, men vi er selvfølgelig glad for alle de årene han tross alt har fått leve.
I morgen har jeg fri, og jeg håper på go' vær, for da skal jeg ta med meg kamera til stallen, slik at jeg kan ta bilder av Siko og Ronja etter at jeg har satt ut hestene.
Vi har fått en grei tur rutine med Siko om dagen. De dagene jeg ikke jobber formiddag blir de med til stallen som vanlig. Der går vi en tur, og Siko bestemmer lengden. Farta er aldri noe problem. Uansett om han har hatt vondt, så går han ikke rolig. Han jogger i vei, men har da stoppet og villet gå tilbake etter litt. Nå når han får smertestillende må jeg begrense han litt. Jeg er usikker på om jeg skal det eller ikke, men jeg er redd for at han blir for ivrig siden han ikke har vondt, og dermed får ekstra vondt når virkningen av medisinen går ut. Nå virker han godt smertedekket. Vi kan ikke merke at virkningen av medisinen går ut, så det skjer nok i løpet av natten. Alikevel er han pigg og glad om morgenen. :) Ronja får sin langtur når vi er ferdig i stallen.
I går stod Siko i gangen og så på meg med DET blikket da jeg tok med Ronja for å gå.. Det er vondt, men jeg tar ikke sjansen på å ta han med. (Han orker ikke noe langtur nå alikevel, men han vet jo ikke at jeg har tenkt meg på langtur.) Han lå fortsatt i gangen da jeg kom tilbake, så da tok jeg en ny tur med han alene. Han vet hvordan han skal snurre mamma'n sin rundt lillefingeren. ;)
Jentene og mannen min tar sin tørn med å lufte hundene når jeg jobber. Jeg er veldig redd for at Siko skal få forstoppelse, så vi er ofte ute med han.
Jeg har store planer om å få filmet Siko når han koseprater. Det vil være et fint minne å ha.
På en måte er det fælt at vi forbereder oss på at han skal dø. Vi samler minner. Det har vi forsåvidt alltid gjort, det er jo sånt man gjør, men nå er vi nok ennå mer bevisst på at det er minner vi samler. Vi vet at tiden vi har er begrenset..
Forhåpentligvis har jeg noen fine bilder å vise fram i løpet av helgen. Jeg er så utrolig stolt av den hunden. Jeg vil vise for alle hvor flott, vakker og god han er!
Abonner på:
Innlegg (Atom)