Trist som f...

Vi har fått en veldig trist beskjed om Siko. Han har fått kreft..
Hadde aldri i min villeste fantasi tenkt tanken om at min lille gullgutt skulle rammes av noe sånt. Jeg vet godt at det er en vanlig sykdom hos hunder, det har bare aldri streifet hodet mitt at det skulle ramme noen av mine. Den siste tiden har han virket litt mer sliten og ikke helt på topp, men i mitt hode har det vært normale aldersforandringer kombinert med muskel og skjelett plager samt fôrbytte som har vært forklaringen. Man vil jo finne naturlige forklaringer på det meste.. Vi hadde time til vaksinering forrige onsdag, og siden vi skulle dit hadde jeg bedt om en grundig undersøkelse, siden det har vært litt smårusk med han den siste tiden. Jeg hadde jo allerede tenkt ut hva årsaken var til de forskjellige tinga, men ville ha dyrlegen til å sjekke og "bekrefte" at det var som jeg trodde. Så feil kan man altså ta!
Først fant han en klump over penis, som han trodde jeg visste om. Jeg sa litt sjokkert at "nei, den har han ikke hatt før" Deretter kjente han videre. Jeg syns han brukte så veldig lang tid på å klemme og sjekke, men tenkte vel ikke at det var så rart heller, han måtte jo utelukke at det var flere klumper der. Assistenten, (en bekjent av meg) kom inn og ville gjøre klar vaksinen, men fikk beskjed om å vente litt. Syns det var litt rart, men heller ikke da gikk det helt opp for meg at dette var alvorlig. Han gjorde seg ferdig med undersøkelsene og fortalte at han hadde funnet store svulster i bekkenet og hovne lymfekjertler. At grunnen til at han ikke kom på do var at svulsten sperret litt av veien, og at han gikk rart bak sansynligvis ikke var alder, men at svulsten presset på nerver osv. Han var veldig klar på at dette ikke kunne opereres bort. Jeg fikk vel egentlig fullstendig sjokk. Jeg klarte ikke å tenke klart og det gikk ikke helt inn, før lenge etter at jeg kom hjem. Jeg klarte ikke å stille spørsmål eller ta imot den informasjonen jeg fikk.
Jeg hadde av en eller annen grunn bestemt meg noen dager tidligere for at hvis det skulle oppstå noe alvorlig med Siko, så skulle jeg kun tenke på han, og ikke utsette han for smertefulle undersøkelser eller operasjoner for å holde han i live. Det var det eneste jeg tenkte på da jeg var hos dyrlegen. Det er rart hvordan en slik diagnose kan sette hjernen ut av spill. Det eneste jeg klart å tenke var at nå må han avlives. Jeg gråt og gråt hele tiden. Klarte ikke å se på han uten å begynne å gråte. I sjokk og fortvilelse sendte jeg en lang mail til oppdretter Eva. Jeg orket ikke å snakke med noen, men hadde alikevel behov for å dele denne grusomme nyheten.
Min venninne Therese har akkurat vært igjennom det samme med sin go'jente Nova. Nova og Siko har vært bestevenner alltid, og det at de to også skulle dra sammen virket både godt og vondt på samme tid. Jeg har ikke fått til å skrive så mye om Nova her på bloggen, men at hun fikk slippe var det eneste rette slik situasjonen var blitt. Therese har gjort ALT, men noen ganger nytter det ikke.. Det er godt å ha noen å snakke med, og Therese forstår godt de følelsene jeg har hatt nå de siste dagene.
De siste dagene har sjokket gitt seg litt, og jeg klarer å se litt mer klart. Først og fremst klarer jeg å se at en alvorlig diagnose ikke må føre til umiddelbar avliving. Vi må bare ta andre hensyn og forholdsregler. Vi kan ikke helbrede han, men vi kan lindre de symptomene han har. Vi har kjøpt flytende parafin for magen, slik at han ikke må streve for å få ut avføringen. Han kan få smertestilende de dagene han får vondt. Vi venter svar på prøvene idag eller i morgen, og da kan vi legge en slagplan med dyrlegen, slik at vi kan gi Siko mange fine dager fremover.
Jeg har lest mye om kreft på nettet de siste dagene, og god livskvalitet er hovedfokuset i all behandling og pleie av hundene.
Siko har god livskvalitet! Han viser glede over å gå tur, han har god matlyst, han leker med lekene sine, han har lyst til å trene, han er like kjælen som før, han gleder seg over å treffe sine venninner osv osv. Nå forstår jeg ikke hvordan den diagnosen kunne vippe meg så fullstendig av pinnen at jeg trodde vi måtte avlive han med en gang.. Jeg har trodd at alle Sikos symptomer skyldes en naturlig aldringsprossess. Hadde jeg ikke trodd det hadde jeg jo dratt til dyrlegen for lenge siden. Jeg hadde jo absolutt ikke tenkt å avlive han fordi han var gammel, men så fort dyrlegen nevnte svulster som ikke kunne fjernes, så jeg for meg avliving. Skjønner godt at mennesker som får en slik diagnose får fullstendig hetta!
Det er trist å vite at Siko har en alvorlig sykdom. På en måte er jeg glad for å vite, på en annen er det vondt å tenke på. Ennå vet vi ikke noe om hvor lang tid det er snakk om. Det er godt å kunne få litt tid til å venne seg til tanken. Han skal ikke lide, det er det eneste målet mitt nå. Han skal ha like gode dager som før. Han skal ha sine små øyeblikk av glede hver dag, og han kan skjemmes bort ennå mer, for nå kan ingen si noe på at gutten til mor får gjøre som han vil. Han kan ikke gå de lange turene han er vant til. Det er noen uker siden jeg innså at det ikke kunne bli noen 10- topper'n med Siko i år, og jeg hadde også bestemt meg for å mosjonere Ronja og han hver for seg. Han skal fortsatt være med i stallen, men det blir ingen langturer sammen med Ronja etterpå, vi nøyer oss med en rusletur i hans tempo. Ronja får heller ta langturene alene senere på dagen. Siko har jo allerede vent seg til å si fra når han vil hjem, men i skogen har han vel ikke vært så bevisst på hvor hjem er, så han har gått og gått. Den siste tiden har han gått saktere, og har sett sliten ut enkelte ganger, så vi har skjønt det på den måten. Han skal fortsatt få gå i skogen, men vi trenger ikke gå i mange timer. Heldigvis har vi ikke vært på noen lange anstrengende turer med han på lenge, siden det er så mye snø. Det er jeg glad for nå..
Det er rart at jeg sitter her nå og skriver så greit om det her. Fra vi fikk beskjeden på onsdag, til "tåka lettet" på fredag klarte jeg ikke se et eneste lyspunkt. Har grått noen "liter". Tårene ligger jo på lur fortsatt, men jeg har innfunnet meg med situasjonen, og gleder meg over de dagene som vi tross alt får fortsette å ha han her.

Utstilling i Tønsberg 7.2.10

Charlie
Ronja og Rita Therese

Thelma og Ronja.

Ronja i hagen, og Ronja som trener på å stå pent.

Idag har vi vært på utstilling med Ronja. Vi var på retrieverklubbens utstilling i Tønsberg
Det ble veldig lenge å vente før det ble vår tur idag. Vi hadde oppmøte kl 12, men kom en stund før, for Ronjas bror Charlie hadde oppmøte kl 11.30 og det er jo moro å se på broder'n også.

Ronja kom vel ikke i ringen før ca 14.15, så det tok lang tid..

Det var oppdretter Rita Therese som stilte Ronja idag. Hun er flink til å stille, og Ronja er veldig oppmerksom på henne. Hun finner ikke på noe tull når hun har henne. :)

Ronja har vært ganske rolig idag, egentlig. Merker at hun begynner å bli voksen. Hun herjet litt med Thelma, men ikke så lenge. Thelma er ikke mye skvetten av seg. Hun gjør akkurat som hun vil med Ronja. Ronja knurrer og gaper med blottede tenner, men lille Thelma bryr seg ikke det døyt.. Hun bet Ronja i labber og ører og dro i bandet hennes, og Ronja fant seg i det, he he. Godt at hun behandler de små forholdsvis pent. Jeg syns hun var vel tøff med de småtassene tidligere, men det er tydelig at hun ikke tar i mer enn de tåler.

Tilbake til utstillingen: Jeg var spent idag. Jeg ønsket meg veldig en 1. premie på henne, fordi jeg mener hun fortjener det. Hun har sine små feil og mangler, men hun er jevnt over en fin representant for rasen sin. Dommer idag var Jan Roger Sauge. Heldigvis gav han henne 1. premie og en bra kritikk. Etterpå ble hun nr 2 av de tre som stilte i klassen hennes. Jeg mener såklart at hun godt kunne vært satt som nr 1, men der var visst dommeren og jeg uenig, he he. Godt vi var enig om at hun fortjente 1 premie da iallefall. :)

På kritikken står det:

Snart 19 mnd gammel tispe av meget bra type. Trivelig hode, noe kort hals, kunne hatt bedre vinkling i fronten, tilstrekkelig benstamme, god overlinje, tilstrekkelig vinklet bakpart, frie bevegelser fra alle sider, bra pelskvalitet.

Jeg er spesiellt glad for at han bemerker bevegelsene hennes. Hun flyter fram i trav og har god steglengde. Noen Tollere kan bli korte og veivete i trav, men det er ikke Ronja. Greit at vi får litt igjen for at hun løper som en gal hele tiden, he he.. Muskler har hun iallefall, tollertulla vår. Litt artig at han sier hun har trivelig hode, he he. Det er jenta med ørene vettø, hun legger de pent ned når hun er rolig, men så fort det blir litt action bretter hun øret til side, "måkke gå glipp av no"! Det er jo det som gir henne litt av hennes herlige utrykk.

Det var litt deilig å ikke stille henne selv. Det er lettere å stå på sidelinja. Litt spent blir jeg uansett, men det er bedre å stå utenfor ringen.