Langtur

Idag har mine fantastiske turvenninner, hundene og jeg gått en skikkelig langtur. Vi gikk til Østre og Vestre Vealøs på en og samme tur. Det er ca 13 km totalt, men siden vi gikk litt feil ble turen litt lenger. Vi gikk i 5 t og 15 min tilsammen. Var mye regn og vi ble klissvåte, men hadde det koselig likevel. Vi spiste nista vår i Gramsebu, siden det regnet så fælt. Det var godt å sitte inne da. Hundene storkoste seg på turen. De gikk for det meste løse, og jeg merket ingenting til den fæle Huggormskrekken jeg har vært plaget med i det siste. Det var deilig å gå langt og lenge! Og ekstra deilig å se spes Ronja nyte det å kunne lange ut, på tur igjen. Denne uka har det blitt lite tur, siden vi først hentet bilen på mandag, jeg ble lagt inn på sykehus natt til onsdag, og Camilla måtte på sykehus på torsdag. Dette har med andre ord vært en actionfyllt uke! Jeg fikk et nyresteinsanfall og hadde min værste natt ever! Har aldri kjent slike smerter noen gang, og håper bare jeg får den hersens steinen ut av blæra mi i helgen, slik at jeg slipper å få vondt når jeg er på jobb.
Rakk å sove en natt hjemme før Camilla ble bitt av en hest i overleppa (ikke Jens) Hun kom hjem fra stallen etter morgenstell med en bit av leppa hengende ned og et krater etter der biten skulle stått. Ikke mye festlig da, å ikke ha bil! Vi kom oss til lege likevel og fikk Helge til å hente oss, da legen sendte oss videre til sykehuset. Vel fremme treffer vi på samme lege som hadde lagt meg inn dagen før. Denne gangen var det altså Camilla han måtte ta hand om. Vi ble sendt videre til Øre- Nese - Hals for å sy biten på plass. Stakkar Camilla som ikke liker sprøyter. Nå fikk hun først stivkrampesprøyte, og så skulle de sy og måtte bedøve i såret på leppa hvor det er så mye nerver. Hun var tøff som bare det! Etter noen timer kunne vi dra hjem. Nå går hun på antibiotika og må spise flytende kost med sugerør. De er veldig redd for infeksjon i såret, så hun har stallforbud til stingene er tatt. Ikke lett for en hestejente med egen hest, men heldigvis forstår hun sjøl at det er nødvendig. Hun er utstyrt med Anti Bac og får ikke klappe hundene og rottene uten å desinfisere seg etterpå. Vi får krysse fingrene og håpe at hun slipper komplikasjoner.
Siko klarte forresten turen idag veldig bra. Han er sprek, selv om jeg så at han ble sliten de tyngste bakkene opp til den siste toppen. Han veide 17,6 kilo da vi var hos dyrlegen da vi tok blodprøven på tirsdag. Han er altså slank og fin for tiden. Fikk svar på prøven idag. Urinprøva var fin, og blodprøvene også. Alle verdier var innenfor normalområdet, så gullgutten min har ikke fått varige mén etter Huggormbittet, heldigvis! :)

Ronja har blitt tante.

Så var det slutt på sommerferie og late dager. Arbeid og skole venter på store og små, og det er bare å innse at sommeren går mot slutten. Jeg har vært på biljakt en god stund nå, og har sett på biler fra morgen til kveld. Plutselig fant jeg en bil som fikk hjertet til å sette inn femte gir, he he, og det var akkurat samme type som jeg sitter med fra før. Hvor ble det av all fornuft...
Ja ja det er ikke så greit. Det er en skikkelig stilig Omega, 7 år nyere enn den jeg har, og diesel, så jeg får krysse fingrene for at jeg blir fornøyd.
Foruten biljakt, har vi ventet spent på valper fra kennel Thicha. Ronjas helsøster Shakira og mamma'n Nova venter hvert sitt valpekull. Shakira ble førstemann ut og fødte 6 flotte valper torsdag kveld og natt til fredag. Hun var kjempeflink. Det er spennende å se de små valpene bli født, og hvordan mor og barn finner hverandre. Nå venter vi spent på Novas fødsel, den er ventet i dag eller morgen. Det blir en hektisk tid hos fam Venheim fremover.
De som ønsker å se bilder av de skjønne Tollervalpene kan ta en titt på http://www.thichakennel.dk
Vi har også hatt familieforøkelse. Rotta Linus døde dagen før vi skulle ha sommerferie. Han hadde en stor kreftsvulst som ikke kunne opereres, men hadde levd tilsynelatende bra med den ca 3-4 mnd. Plutselig ble han veldig rar, og døde bare minutter etter, i fanget på Camilla. Vi rakk ikke engang å ringe til dyrlegen før det var over. Camilla har derfor kjøpt to nye rotter. Det er to søte søstre som ble døpt Vimsa og Vesla. Vi hentet dem i ferien, og de bodde i campingvogna sammen med oss. Sånne som oss burde hatt hytte, he he. To hunder, to rotter og et marsvin på camping.. Ja ja pytt sann! Nå har de fått nytt bur. Det er digert! Så de to jentene har nok av plass å boltre seg på når de ikke er ute.
Ronja er den samme som før. Hun er aktiv og litt rampete. Det har blitt litt lite turer i skogen, og det merkes på henne. Hun har tatt to turer under gjerdet, og det liker jeg veldig dårlig. Ikke at hun har stukket avgårde, men hun kan bli påkjørt eller skremt. Dessuten er jeg ikke trygg på at hun ikke ville fulgt etter hvis det kom en hund forbi. Hun er impulsiv som bare tusan den lille frøkna. Siko har fått litt nykker i det siste. Han vil ikke ut å tisse i hagen. Han går til utgangsdøra og vil slippes ut i gården i steden. Han har hatt litt tendenser før også, men det er hvis gresset er litt langt, og det har regnet. Vet ikke helt hva det er denne gangen. Han kan ha blitt skremt av noe der, og da tar det litt tid før det er ok igjen. Han går i hagen med følge, men holder seg heller, hvis han må gå alene. Han er en raring den hunden der. Han vet nok at mor gjør som han vil uansett. Det er ingen som er som han. Han må bare oppleves. Han maser ikke, men står bare og ser på meg. Hvis jeg spør om han vil ut, logrer han og går til den døra han vil slippes ut. Selv om jeg går til verandaen holder han på sitt. Kommer bare logrende bort og henter meg så vi kan gå til den rette.
Vi har ikke fått rota oss til å ta blodprøve for å sjekke nyrene etter huggormbittet, men det skal jeg få gjort på tirsdag, for da har jeg fri. Blir greit å få en sjekk. Jeg har blitt skikkelig skremt etter Siko ble bitt. Jeg som elsker å gå i skogen, har blitt den værste pysa. Har vært på Skifjell to ganger etterpå, og har truffet på huggorm begge ganger, og det er ikke trivelig. Forsøkte å gå på Jarseng istedet, men klarte å tråkke på en orm (rakk ikke å se hva det var, men tror ikke det var Huggorm) og fikk helt hetta. Jeg har blitt så redd for at hundene skal bli bitt at det overskygger gleden ved å gå i skogen. Håper det går over.
Det blir deilig med høst. Gleder meg til ormen går "i hi" og hundene kan slippes løs, da skal vi til skogs igjen! :)

Ferietid

Endelig ble det vår tur til å ha ferie, og selv om ikke ferieværet er på sitt flotteste er det nydelig med noen late feriedager.

Ronja og Siko koser seg også. Ronja får oppleve mye hun ikke har opplevd før. Hun er som en dronning på campingplassen. På nettene sover hun litt i alle sengene og har det som plummen i egget. Siko trives best i kurven sin på nettene. Han er jo ikke vant til å få sove i sengen med oss. Campingvognas begrensede plass gjør at vi nå må gjøre unntak for regelen om hundforbud i sengene. Ronja virker godt fornøyd med det!

Vi opplevde storm på campingplassen forrige uke. Det var ganske uhyggelig. Det var rett før hele forteltet på vogna blåste bort. 6 andre fortelt gikk dukken den natta. Vi tviholdt det vi kunne, og slo ned barduner som løsnet, og heldigvis fikk vi berget teltet. Kl 04.45 kunne vi endelig gå til sengs. Det var litt av en natt!

Den sørgelige nyheten om Full City som hadde gått på grunn ved Langesund, fikk vi med oss da vi våknet. En tur til Mølen senere på dagen gav oss skikkelig inntrykk av hvilken katastrofe dette egentlig er. Deler av den vakre rullesteinstranda lå svart og brun av olje som slo inn med bølgene. Tykk olje lå i belter utenfor.

Jeg elsker å fotografere på Mølen, særlig etter uvær, da havet slår inn med mektige hvite bølger, og rullesteinene lager sin rumlelyd. Bølgene som slo innover land nå var brune som kakao, og oljen lå i flak. Vannet var sort og ikke turkis og blått som det pleier. Det gjorde et dypt inntrykk. Plutselig skjedde det på våre kanter, det vi har lest om i aviser og sett på tv. Tragisk!

Foruten den tragiske oljekatastrofen som har opptatt oss, driver vi med intensiv miljøtrening med Ronja, he he. Stavern om sommeren yrer av liv, og det er ypperlig trening for en liten Tollertulle som er skeptisk og bråkjekk omhverandre. Hun får nemlig ikke alltid bestemt seg for om noe er skummelt eller morsomt. Treningen gir raskt resultater, og hun har etterhvert blitt ganske rolig når vi er på bytur. Jenta vår har jo fyllt et år nå, så hun begynner å bli voksen i hodet også, - selv om det ikke alltid er like tydelig, he he..

Ronjas første båt-tur.

I dag har Ronja vært på båt-tur for første gang.

Vi var litt spent på hvordan hun ville te seg i båten, men det gikk ganske fint.

Hun vimser litt rundt. Hun får liksom ikke bestemt seg for om hun vil sitte foran eller bak.

Siko vil stort sett alltid stå i midten foran. Der står han som en gallionsfigur mens ørene står rett ut som vinger. Ronja har ikke ro i rompa til å være på ett sted, så hun gikk frem og tilbake, og fra fang til fang.

I helgen har Ronja svømt flere ganger. Det var liksom ikke noe "big deal" for henne, virket det som. Hun fulgte etter meg da jeg skulle bade, og da det ble dypere la hun bare på svøm, som den mest selvfølgelige ting i verden. (og det er jo det det er også da, for de fleste.)

Hun kavet litt da hun svømte for siste gang idag, men da var hun så stressa at det ikke gikk fort nok tror jeg.

Hun ble helt overgira i dag. Det er mye å holde styr på når hele familien er i vannet på en gang. Ungene elsker å leke med henne også da, så hun girer seg rimelig mye opp, til tider. Hun plukker opp alt hun kan finne, og stikker hele ansiktet under vannet, for å få tak i ting på bunnen. Hun bare blåser i nesa når hun får hodet opp av vannet igjen. Hun er uten tvil den rareste hunden jeg har vært borti! :)

Siko er heldigvis merkbart bedre. Han er jo litt slått ut i varmen, men hvem er ikke det. Han har vært mye i vannet for å kjøle seg ned. Hevelsen er så og si borte. Han har litt dårlig matlyst, men det kan også skyldes varmen. Han spiser noe iallefall. Godbiter, og vår mat sklir rett ned, (he he) og kveldsmaten sin har han spist opp. Det blir litt ekstra godbiter nå når han skal ha medisiner morgen og kveld, så vi får passe på at han ikke blir for tykk. Han legger fort på seg, og nå skal han i tillegg være i ro, så... - :( Må nok være litt bevisst på hva han får i seg.

Gullgutten til mamma er bedre.

Hevelsen i ansiktet til Siko er på veg ned igjen.
Han spiste maten sin i går kveld, og har spist mat og tatt medisiner i morges.
Jeg har vært oppe noen ganger i natt for å titte på han, men han har hatt det helt fint. Han har sovet mer i ro på et sted, men ved 4 tiden hadde han flyttet seg fra sakkosekken sin på soverommet vårt til dyna si i stua, og da jeg gikk for å se til han bare logret han fornøyd.
Jeg stod opp tidlig for å følge han ut. Han fikk jo masse væske i går så det var endel som skulle ut igjen.
I går kveld løp han ut på plenen for å hilse på venninnen sin som bor i nabolaget. Hun går forbi hver dag, og de må alltid hilse når de møtes. Da var han så tissatrengt at han stod og tissa. Orket ikke løfte beinet. Det var flott og se at han orket å løpe til henne, men det tok på kreftene å vise seg for damene, for han la seg rett ut på gulvet da han kom inn. Vi må nok være forsiktige med han fremover, slik at han ikke overanstrenger seg. Heldigvis er det lettere å holde han i ro, enn Ronja.
Det er godt at det ser ut til å gå helt fint med gullet mitt. Jeg er glad vi har mange veterinærer i distriktet her, slik at man får raskt hjelp når man har behov for det. Han hadde nok ikke overlevd hadde vi hatt lang vei. Det var skummelt og se hvor fort han ble dårlig. En skikkelig vekker!

Siko ble bitt av huggorm i dag.

Denne dagen hadde jeg gledet meg til i mange dager, for tur venninnene, hundene og jeg skulle gå Vealøs runden. (Østre og vestre Vealøs) Alt var helt perfekt, det været og greier..

Det første som skjedde var at hun ene ikke kunne bli med likevel. Sånt skjer, og det tar vi igjen siden. Vi bestemte oss for å dra likevel, og startet turen kl 9.

Vi rakk ikke fram til utgangspunktet engang før det begynte å lukte veldig brent av bilen, og temp måleren raste mot rødt! Bilen har akkurat fått ny slang til radiatoren da den andre var sprukket, og vi fikk da beskjed om å sjekke at den satt godt etter noen dager. (Noe jeg selvfølgelig IKKE har gjort.) Jeg stoppet bilen, men ble ganske forskrekket da det "røyk" mer og mer fra hele panseret og det luktet skikkelig brent. Vi kom oss ut og fikk ut hundene og sekkene våre. Jeg torde ikke lukke opp panseret i tilfelle flammene ville slå opp. Etter noen minutter fant jeg ut at jeg kunne se litt nærmere etter, og da så jeg vannet som rant under bilen. Jeg kunne dermed trygt lukke opp panseret, og da så jeg at en slange til radiatoren hadde fått en skikkelig flenge. Hærlig! (Hvor mange slanger er det egentlig på bilens kjølesystem da?) Så stod vi der da..

Heldigvis hadde vi dekning på mobilen der vi stod. Noen ganger er det rasende kjekt å være gift, og bilen er mannens ansvarsområde, er det ikke det da? Så man ringer sin mann, og han kommer som en reddende engel og ordner opp i kaoset mens vi damene kan fortsette på turen. :) Takk, kjære ektemann!

Vi startet på turen vår og hadde gått i en times tid da Ronja plutselig fattet interessen for en orm. Hundene løp litt foran oss med liner på seg, og jeg så ikke hva slags orm det var med en gang, men skjønte raskt at det var en Huggorm. Den bet etter Ronja og hun hoppet unna. Jeg ropte på henne, men hun er jo bare vant til å høre mor rope i et hyggelig tonefall, så hun skjønte ikke bæret, kikka bare såvidt bort på meg. Hun fant ut at hun skulle sjekke denne skapningen en gang til, og ormen hogg etter henne på nytt. Nå fant Siko ut at han også skulle sjekke hva hun drev med, og plutselig stod begge hundene på hver sin side av ormen. Først hogg den mot Ronja, men hun hoppet unna og gikk vekk. Da hugget den mot Siko, og traff. Jeg så ormen henge i luften da Siko rykket vekk hodet, og skjønte at han var truffet. Jeg ropte på han, men han ville ikke komme mot meg. Jeg så på han at noe hadde skjedd, så jeg gikk bort og så at det var litt blod oppå snuta hans. Tabelettene hadde jeg ikke tatt med, for de er gått ut på dato. Siko har truffet på Huggorm mange ganger, men han har aldri gått bort for å undersøke dem, så jeg har ikke vært redd for han på mange år. Jeg burde selvfølgelig tenkt på Ronja Røverdatter, som er mer nysgjerrig enn de fleste, men det hjelper lite å være etterpå klok.

Jeg måtte ringe mannen min på ny, og heldigvis hadde de akkurat da fått bilen på bergingsbilen til Viking, så han kunne kjøre til oss for å få oss til dyrlegen. Han måtte kjøre et stykke for å komme til stedet han kunne plukke oss opp, men for oss var det heldigvis ikke så langt å gå. Hadde vi skullet gå tilbake samme vei, hadde nok ikke Siko overlevd. Jeg måtte la Siko gå selv. Vi skulle ta det rolig, men jeg er redd at jeg kanskje gikk litt fortere mot slutten. Siko begynte og hovne opp, og hodet hans begynte å heng. Det var lange minutter å vente før mannen min kom.

Uten dekning på tlf var det også der, så jeg visste ikke om han hadde oppfattet hvor han skulle møte oss. Heldigvis kom han etter litt, og da var Siko ganske slapp, men slimhinnene hans hadde fin farge. Det var ekkelt å kjenne hvor tungt og slappt han lå i fanget mitt på veien til dyreklinikken. Vi ringte dit mens vi kjørte og bar han rett inn på undersøkelsesrommet da vi kom fram. De stod klare med sprøyter og intravenøsutstyr. Han fikk først Kortison, så antibiotika. Deretter la de inn Veneflon og startet væskebehandling. Da det var gjort kom veterinæren og satte motgift. Siko var ikke mye pigg akkurat da.

Vi ble på klinikken i 2 1/2 time. Siko ble litt kvikkere etterhvert, og da Siko knurret på veterinæren da hun skulle sjekke slimhinnene hans for 3.dje gang, skjønte jeg at han var litt bedre. :) Han er ikke glad i veterinærer, men hadde ikke reagert engang til å begynne med. Det var bekymringsfullt!

Vel hjemme igjen var han kjempe slapp, og sov i mange timer, bare gløttet på øynene av og til. Han hovnet mer og mer, og fikk snute som en Berner Sennen. Nå er klokka snart sju, og han har vært i hagen og tisset, og virker litt mer opplagt. Han sover og er slapp nå også, men følger litt mer med. Han har veneflonen liggende inne i tilfelle han blir dårligere igjen, men vi håper ikke det blir behov for noe mer væskebehandling. Gullgutten til mamma er sterk tross alt, og det ser ut til at han skal klare seg fint. Vi skal ta blodprøve av han om 1 -2 mnd for å sjekke at ikke nyrene hans har tatt skade.

Jeg tror ikke det har gått helt opp for meg at han har vært i livsfare idag. Det er utenkelig for meg at han skal kunne utsettes for noe, og dø av det. Jeg skjønner jo at det kan skje han, som alle andre, men alikevel har jeg vært forholdsvis rolig.. Merkelig... Faren er ikke helt over ennå, men jeg håper inderlig at følelsene mine ikke lurer meg, men at det virkelig kommer til å gå bra. Noe annet orker jeg ikke tenke på engang.

Skogtur med Ronja og Charlie

I går, Torsdag 18. juni var Ronja og jeg på skogtur. Vi hadde også med oss Ronjas bror Charlie.

De to er noen raringer. Ronja lever fortsatt opp til navnet sitt, og er en skikkelig røverdatter. Hun skulle bestemme over og herse med stakkar Charlie nesten hele tiden. Charlie, - som den snille bamsen han er, fant seg tålmodig i alle Ronjas påfunn. Hun er ikke slik at hun biter eller krangler, men hun sperrer veien, springer foran og presser han, går med ting i munnen - slipper dem på bakken, og knurrer mot han hvis han prøver å ta dem opp.. Tydelig at hun skal ha kontrollen og sjefe! Merket det allerede da hun var veldig liten at hun likte å kontrollere de andre valpene, og det har hun tydeligvis ikke tenkt å slutte med.

Charlie viser seg å være en dyktig svømmer. Han la seg stille og rolig på svøm og så ut til å kose seg skikkelig. Ronja tør ikke svømme. Har kun svømt i elva en gang og det var nok ikke helt med viten og vilje, så nå står hun bare på kanten eller på grunna og ser på. Charlie fant ut hvordan han kunne slippe unna den slemme Ronja han! :)

Det er så koselig å gå på tur med hundene. De to røde skjønnhetene er så fulle av liv og påfunn, så det er en sann glede å være på tur med dem!

Hunder er hærlige!