Så kom dagen...

Som sikkert mange skjønte av forrige innlegget mitt, så stod det ikke så bra til med "Sikoguttenvår".
Rett etter at jeg var ferdig å skrive innlegget kom mannen min hjem fra jobben, og da Siko kom for å hilse lakk det urin fra han.. (Blæra var overfylt fordi han ikke klarte å tømme seg normalt pga forstoppelse eller svulstene. Siste dagen klarte han bare å få ut en skvett hver gang han lettet på benet.)
Vi måtte ta en prat om hva vi skulle gjøre, og ble enige om at vi måtte avlive han. Vi diskuterte først  hvilke muligheter vi hadde, og om det fantes andre valg, men ble enige om at skulle vi klare å holde det vi hadde lovet Siko og hverandre så måtte vi ta avgjørelsen der og da, og la han få slippe. Vår store skrekk var at han skulle få store smerter pga magen eller urinveiene, og at vi kanskje i hui og hast måtte ha kjørt han til dyrlegevakt et eller annet sted. Det er det siste jeg ønsket for gutten min, - han ville blitt så redd stakkar, og jeg tror jeg ville ha bebreidet meg selv i lang tid hvis det hadde endt sånn. Jeg lovet han at han ikke skulle lide fordi jeg ikke klarte å gi slipp, og nå var tiden kommet for å holde løftet mitt. Vi torde rett og slett ikke å vente lenger.
Mannen min ringte dyrlegen da vi hadde bestemt oss, og han var helt enig i avgjørelsen.
Jeg følte en merkelig ro innvendig da avgjørelsen var tatt. Det høres kanskje fælt ut, men plutselig føltes det veldig riktig. Det var nok samvittigheten som hadde plaget meg så veldig, og nå sa kroppen min i fra at dette var rett. 
Jeg kan ikke si at jeg ikke etterpå tenkte at "kanskje vi kan prøve"..., men jeg skjønte selv at det ikke ville nytte. Selvfølgelig er det forferdelig trist! Det er så vondt å vite at vi aldri mer skal ses igjen, og at jeg aldri mer skal kjenne snuten hans som dytter på handa mi for å få mer kos, eller bli vekket med små forsiktige sukk, eller et slag i madrassen med framlabbene. Han gjorde så mye rart. Han hadde så stor personlighet og utstrålte så mye positivt. Natt til Fredag lå han forresten inne på rommet vårt igjen, det var lenge siden sist. Det ble ikke så mye søvn den natten.. På morgenen dro vi til stallen som vanlig, og gikk vår vanlige morgentur. Siko fikk bæsjet litt, men mindre enn han burde. Tissingen var heller ikke som det burde vært, og jeg fikk bekreftelse på at avgjørelsen vi hadde tatt var riktig. Jeg forsøkte så godt som mulig å holde maska, men det er ikke lett når du så inderlig er klar over at du er på den siste turen med hunden din.
Vi har hatt Siko i 11 år, 1 mnd og 3 uker. Vi hentet han dagen etter Cecilie fylte 3 år. Det er utrolig hvor mye vi har opplevd sammen. Problemene vi hadde med han bandt oss ennå tettere føles det som. Han var en mammagutt som alltid fulgte meg hvor enn jeg gikk. Han lå i gangen og ventet når jeg kom fra jobb, for han visste når han kunne begynne å vente mamma'n sin hjem, og gikk for å vente der ute.
Fredag formiddag gikk med til å filme litt, leke litt og kose masse. Når han sov, vasket jeg huset. Jeg hadde ikke ro til å sitte stille. Det er felt mange tårer her i huset de siste ukene. Det har vært slitsomme uker med mye engstelse. Jeg har vært mye redd, men likevel ville jeg ikke unnvært disse ukene for alt i verden. Nå har vi fått mulighet til å venne oss til tanken på å miste han, og selv om man aldri kan bli helt forberedt tror jeg det har hjulpet oss likevel. Jeg har vært redd for at jeg ikke skulle klare å ta avgjørelsen før det gikk for langt, men som Marianne ( som måtte ta Sascha i fjor) skrev, så kommer det av seg selv når tiden er der, og det følte jeg stemte helt med oss også. Plutselig falt bitene på plass. Det var det eneste riktige slik det var blitt, og hadde jeg gjennomført det jeg først hadde tenkt med klyster og greier, ville jeg ha gjort det værre for Siko. Han vile ikke forstått noe, og ville nok blitt redd. Antagelig ville det heller ikke hatt effekt, og om det hadde hjulpet ville det bare vært en ørliten utsettelse..
Vi hadde time hos dyrlegen kl 14.45. Det var travelt der, så vi drøyde litt med å gå inn. Han fikk snust og tisset. Vi fikk eget rom, hadde med oss teppet hans og satte oss ned. Det er tøft å sitte og vente. Siko fikk klapp og kos, og noen godbiter.
Han knurret litt på dyrlegen da han fikk den beroligende sprøyta, det er sånn han alltid har vært.
Han sovnet på teppet sitt nesten med en gang. Han sov veldig hardt, og pusten hans kom med lange mellomrom.
Så kom tiden for den siste sprøyta.  Han sovnet fredelig inn ca kl 15.40. Da vi la teppet hans rundt han så vi at han hadde tisset masse. (Ennå en bekreftelse på at vi ikke kunne ha utsatt det lenger)
Det er vondt å skrive om. Det fremkaller sorgen på nytt. Jeg føler at han fikk en verdig død, han fikk slippe før han fikk det for ille.
Eldste datteren vår Camilla sa at hun følte en vond lettelse etterpå, og det er en god beskrivelse på noen av de følelsene jeg også satt med. Det er ikke tvil om at vi alle har vært gjennom en tøff tid etter at vi fikk beskjed om svulstene. Det er slitsomt å gå rundt og være redd. Nå kan vi slappe av og vite at han ikke har noen plager mer.
Sorgen kommer og går. Minner dukker opp, og da kommer savnet og sorgen på nytt. Slik vil det nok være en stund.

Jeg vil gjerne vise dere den siste filmen av han. Han har en go'bit ball som han jobber med for å få godbiter ut av. Han hadde en super teknikk hvor han kastet ballen i lufta eller slang den i gulvet for at godbitene skulle sprette ut. Det lærte han seg på den tiden da han skulle lære å leke med Kong. Han så absolutt IKKE poenget med å leke med en hard gummileke som ikke sa pip og ikke kunne spises, så jeg måtte fylle den med smeltet ost, skinke, pølser o l for at han skulle vise interesse. Det hjalp, og han ble etterhvert veldig glad i Kongen sin.
Kos dere med filmen..