Litt oppdatering

Siden sist har vi fått svar på prøvene som ble tatt av svulsten til Siko.
Det tok lengre tid enn beregnet, for han som skulle se på den var på vinterferie.
Tirsdag (i forgårs) ringte vetrinæren og gav beskjed om resultatet. Det var som forventet.
Det er ingenting vi kan gjøre for å stoppe det som er i ferd med å skje nå. Det er ondarta svulster, og de har nok fått vokse i fred og ro inni magen hans i lang tid, uten at jeg har skjønt noe.
Jeg har tenkt og tenkt tilbake for å prøve å huske når han endret seg, eller om jeg på noe tidspunkt burde ha skjønt... Jeg husker at jeg engang i høst kjente en hevelse bak på rompa hans og at jeg lurte på hva den kom av. Desverre festet ikke tanken seg og det skapte altså ikke nok frykt til at jeg har tenkt mer over det i ettertid, - før nå når jeg vet...
Jeg har hatt en travel høst i høst med skole og greier, kanskje hadde jeg oppdaget at noe var galt hvis ikke jeg hadde hatt så mye annet å tenke på??
Jeg har bestemt meg for å ikke plage meg selv med tanker om at jeg burde gjort sånn eller slik eller "jeg burde jo ha sett". Det vil uansett ikke endre på noe, og vi vil aldri få vite om det hadde vært noe mer vi kunne ha gjort om vi hadde oppdaget det tidligere. Nå er det for sent, og når det først er så galt, er jeg glad for at jeg ikke har visst det tidligere. Siko blir lett "bekymret" når jeg er bekymret, og jeg vil ikke at han skal ha noen mørke skyer i livet sitt nå. Han har fått leve et vanlig liv så langt, - fordi vi ikke har visst noe. Hadde jeg visst hadde jeg nok satt mer begrensinger for livet hans fordi jeg ville vært redd for å påføre han vondt.

I helgen var han i dårlig form. Han var stiv i bakparten, og ville ikke gå noe særlig tur. Jeg fryktet da at det skulle gå veldig fort nedover med han.
På tirsdag fikk vi smertestillende til han, og allerede onsdag morgen var gullet mitt i slag igjen. Det var en utrolig deilig følelse å se at han hadde det gode deilige Kooikeruttrykket sitt igjen, med ørene rett fram og halen i været. Han kom løpende mot meg med det lekende uttrykket sitt, og løp inn på plass for å få godbiter og ros.. Tårene stod i øynene mine da, og da gikk det også opp for meg at akkurat det uttrykket har vært borte de siste ukene.
Veterinæren sa at det var mulig tablettene ikke ville virke, men heldigvis gjør de det!

Det er mer vemod som preger følelsene våre nå. Sjokket er over, og sorgen skyver vi unna så godt det går. At en så flott hund ikke skal få bli riktig gammel er vondt å tenke på, men vi er selvfølgelig glad for alle de årene han tross alt har fått leve.

I morgen har jeg fri, og jeg håper på go' vær, for da skal jeg ta med meg kamera til stallen, slik at jeg kan ta bilder av Siko og Ronja etter at jeg har satt ut hestene.
Vi har fått en grei tur rutine med Siko om dagen. De dagene jeg ikke jobber formiddag blir de med til stallen som vanlig. Der går vi en tur, og Siko bestemmer lengden. Farta er aldri noe problem. Uansett om han har hatt vondt, så går han ikke rolig. Han jogger i vei, men har da stoppet og villet gå tilbake etter litt. Nå når han får smertestillende må jeg begrense han litt. Jeg er usikker på om jeg skal det eller ikke, men jeg er redd for at han blir for ivrig siden han ikke har vondt, og dermed får ekstra vondt når virkningen av medisinen går ut. Nå virker han godt smertedekket. Vi kan ikke merke at virkningen av medisinen går ut, så det skjer nok i løpet av natten. Alikevel er han pigg og glad om morgenen. :) Ronja får sin langtur når vi er ferdig i stallen.
I går stod Siko i gangen og så på meg med DET blikket da jeg tok med Ronja for å gå.. Det er vondt, men jeg tar ikke sjansen på å ta han med. (Han orker ikke noe langtur nå alikevel, men han vet jo ikke at jeg har tenkt meg på langtur.) Han lå fortsatt i gangen da jeg kom tilbake, så da tok jeg en ny tur med han alene. Han vet hvordan han skal snurre mamma'n sin rundt lillefingeren. ;)
Jentene og mannen min tar sin tørn med å lufte hundene når jeg jobber. Jeg er veldig redd for at Siko skal få forstoppelse, så vi er ofte ute med han.

Jeg har store planer om å få filmet Siko når han koseprater. Det vil være et fint minne å ha.
På en måte er det fælt at vi forbereder oss på at han skal dø. Vi samler minner. Det har vi forsåvidt alltid gjort, det er jo sånt man gjør, men nå er vi nok ennå mer bevisst på at det er minner vi samler. Vi vet at tiden vi har er begrenset..
Forhåpentligvis har jeg noen fine bilder å vise fram i løpet av helgen. Jeg er så utrolig stolt av den hunden. Jeg vil vise for alle hvor flott, vakker og god han er!