Trist som f...

Vi har fått en veldig trist beskjed om Siko. Han har fått kreft..
Hadde aldri i min villeste fantasi tenkt tanken om at min lille gullgutt skulle rammes av noe sånt. Jeg vet godt at det er en vanlig sykdom hos hunder, det har bare aldri streifet hodet mitt at det skulle ramme noen av mine. Den siste tiden har han virket litt mer sliten og ikke helt på topp, men i mitt hode har det vært normale aldersforandringer kombinert med muskel og skjelett plager samt fôrbytte som har vært forklaringen. Man vil jo finne naturlige forklaringer på det meste.. Vi hadde time til vaksinering forrige onsdag, og siden vi skulle dit hadde jeg bedt om en grundig undersøkelse, siden det har vært litt smårusk med han den siste tiden. Jeg hadde jo allerede tenkt ut hva årsaken var til de forskjellige tinga, men ville ha dyrlegen til å sjekke og "bekrefte" at det var som jeg trodde. Så feil kan man altså ta!
Først fant han en klump over penis, som han trodde jeg visste om. Jeg sa litt sjokkert at "nei, den har han ikke hatt før" Deretter kjente han videre. Jeg syns han brukte så veldig lang tid på å klemme og sjekke, men tenkte vel ikke at det var så rart heller, han måtte jo utelukke at det var flere klumper der. Assistenten, (en bekjent av meg) kom inn og ville gjøre klar vaksinen, men fikk beskjed om å vente litt. Syns det var litt rart, men heller ikke da gikk det helt opp for meg at dette var alvorlig. Han gjorde seg ferdig med undersøkelsene og fortalte at han hadde funnet store svulster i bekkenet og hovne lymfekjertler. At grunnen til at han ikke kom på do var at svulsten sperret litt av veien, og at han gikk rart bak sansynligvis ikke var alder, men at svulsten presset på nerver osv. Han var veldig klar på at dette ikke kunne opereres bort. Jeg fikk vel egentlig fullstendig sjokk. Jeg klarte ikke å tenke klart og det gikk ikke helt inn, før lenge etter at jeg kom hjem. Jeg klarte ikke å stille spørsmål eller ta imot den informasjonen jeg fikk.
Jeg hadde av en eller annen grunn bestemt meg noen dager tidligere for at hvis det skulle oppstå noe alvorlig med Siko, så skulle jeg kun tenke på han, og ikke utsette han for smertefulle undersøkelser eller operasjoner for å holde han i live. Det var det eneste jeg tenkte på da jeg var hos dyrlegen. Det er rart hvordan en slik diagnose kan sette hjernen ut av spill. Det eneste jeg klart å tenke var at nå må han avlives. Jeg gråt og gråt hele tiden. Klarte ikke å se på han uten å begynne å gråte. I sjokk og fortvilelse sendte jeg en lang mail til oppdretter Eva. Jeg orket ikke å snakke med noen, men hadde alikevel behov for å dele denne grusomme nyheten.
Min venninne Therese har akkurat vært igjennom det samme med sin go'jente Nova. Nova og Siko har vært bestevenner alltid, og det at de to også skulle dra sammen virket både godt og vondt på samme tid. Jeg har ikke fått til å skrive så mye om Nova her på bloggen, men at hun fikk slippe var det eneste rette slik situasjonen var blitt. Therese har gjort ALT, men noen ganger nytter det ikke.. Det er godt å ha noen å snakke med, og Therese forstår godt de følelsene jeg har hatt nå de siste dagene.
De siste dagene har sjokket gitt seg litt, og jeg klarer å se litt mer klart. Først og fremst klarer jeg å se at en alvorlig diagnose ikke må føre til umiddelbar avliving. Vi må bare ta andre hensyn og forholdsregler. Vi kan ikke helbrede han, men vi kan lindre de symptomene han har. Vi har kjøpt flytende parafin for magen, slik at han ikke må streve for å få ut avføringen. Han kan få smertestilende de dagene han får vondt. Vi venter svar på prøvene idag eller i morgen, og da kan vi legge en slagplan med dyrlegen, slik at vi kan gi Siko mange fine dager fremover.
Jeg har lest mye om kreft på nettet de siste dagene, og god livskvalitet er hovedfokuset i all behandling og pleie av hundene.
Siko har god livskvalitet! Han viser glede over å gå tur, han har god matlyst, han leker med lekene sine, han har lyst til å trene, han er like kjælen som før, han gleder seg over å treffe sine venninner osv osv. Nå forstår jeg ikke hvordan den diagnosen kunne vippe meg så fullstendig av pinnen at jeg trodde vi måtte avlive han med en gang.. Jeg har trodd at alle Sikos symptomer skyldes en naturlig aldringsprossess. Hadde jeg ikke trodd det hadde jeg jo dratt til dyrlegen for lenge siden. Jeg hadde jo absolutt ikke tenkt å avlive han fordi han var gammel, men så fort dyrlegen nevnte svulster som ikke kunne fjernes, så jeg for meg avliving. Skjønner godt at mennesker som får en slik diagnose får fullstendig hetta!
Det er trist å vite at Siko har en alvorlig sykdom. På en måte er jeg glad for å vite, på en annen er det vondt å tenke på. Ennå vet vi ikke noe om hvor lang tid det er snakk om. Det er godt å kunne få litt tid til å venne seg til tanken. Han skal ikke lide, det er det eneste målet mitt nå. Han skal ha like gode dager som før. Han skal ha sine små øyeblikk av glede hver dag, og han kan skjemmes bort ennå mer, for nå kan ingen si noe på at gutten til mor får gjøre som han vil. Han kan ikke gå de lange turene han er vant til. Det er noen uker siden jeg innså at det ikke kunne bli noen 10- topper'n med Siko i år, og jeg hadde også bestemt meg for å mosjonere Ronja og han hver for seg. Han skal fortsatt være med i stallen, men det blir ingen langturer sammen med Ronja etterpå, vi nøyer oss med en rusletur i hans tempo. Ronja får heller ta langturene alene senere på dagen. Siko har jo allerede vent seg til å si fra når han vil hjem, men i skogen har han vel ikke vært så bevisst på hvor hjem er, så han har gått og gått. Den siste tiden har han gått saktere, og har sett sliten ut enkelte ganger, så vi har skjønt det på den måten. Han skal fortsatt få gå i skogen, men vi trenger ikke gå i mange timer. Heldigvis har vi ikke vært på noen lange anstrengende turer med han på lenge, siden det er så mye snø. Det er jeg glad for nå..
Det er rart at jeg sitter her nå og skriver så greit om det her. Fra vi fikk beskjeden på onsdag, til "tåka lettet" på fredag klarte jeg ikke se et eneste lyspunkt. Har grått noen "liter". Tårene ligger jo på lur fortsatt, men jeg har innfunnet meg med situasjonen, og gleder meg over de dagene som vi tross alt får fortsette å ha han her.

Utstilling i Tønsberg 7.2.10

Charlie
Ronja og Rita Therese

Thelma og Ronja.

Ronja i hagen, og Ronja som trener på å stå pent.

Idag har vi vært på utstilling med Ronja. Vi var på retrieverklubbens utstilling i Tønsberg
Det ble veldig lenge å vente før det ble vår tur idag. Vi hadde oppmøte kl 12, men kom en stund før, for Ronjas bror Charlie hadde oppmøte kl 11.30 og det er jo moro å se på broder'n også.

Ronja kom vel ikke i ringen før ca 14.15, så det tok lang tid..

Det var oppdretter Rita Therese som stilte Ronja idag. Hun er flink til å stille, og Ronja er veldig oppmerksom på henne. Hun finner ikke på noe tull når hun har henne. :)

Ronja har vært ganske rolig idag, egentlig. Merker at hun begynner å bli voksen. Hun herjet litt med Thelma, men ikke så lenge. Thelma er ikke mye skvetten av seg. Hun gjør akkurat som hun vil med Ronja. Ronja knurrer og gaper med blottede tenner, men lille Thelma bryr seg ikke det døyt.. Hun bet Ronja i labber og ører og dro i bandet hennes, og Ronja fant seg i det, he he. Godt at hun behandler de små forholdsvis pent. Jeg syns hun var vel tøff med de småtassene tidligere, men det er tydelig at hun ikke tar i mer enn de tåler.

Tilbake til utstillingen: Jeg var spent idag. Jeg ønsket meg veldig en 1. premie på henne, fordi jeg mener hun fortjener det. Hun har sine små feil og mangler, men hun er jevnt over en fin representant for rasen sin. Dommer idag var Jan Roger Sauge. Heldigvis gav han henne 1. premie og en bra kritikk. Etterpå ble hun nr 2 av de tre som stilte i klassen hennes. Jeg mener såklart at hun godt kunne vært satt som nr 1, men der var visst dommeren og jeg uenig, he he. Godt vi var enig om at hun fortjente 1 premie da iallefall. :)

På kritikken står det:

Snart 19 mnd gammel tispe av meget bra type. Trivelig hode, noe kort hals, kunne hatt bedre vinkling i fronten, tilstrekkelig benstamme, god overlinje, tilstrekkelig vinklet bakpart, frie bevegelser fra alle sider, bra pelskvalitet.

Jeg er spesiellt glad for at han bemerker bevegelsene hennes. Hun flyter fram i trav og har god steglengde. Noen Tollere kan bli korte og veivete i trav, men det er ikke Ronja. Greit at vi får litt igjen for at hun løper som en gal hele tiden, he he.. Muskler har hun iallefall, tollertulla vår. Litt artig at han sier hun har trivelig hode, he he. Det er jenta med ørene vettø, hun legger de pent ned når hun er rolig, men så fort det blir litt action bretter hun øret til side, "måkke gå glipp av no"! Det er jo det som gir henne litt av hennes herlige utrykk.

Det var litt deilig å ikke stille henne selv. Det er lettere å stå på sidelinja. Litt spent blir jeg uansett, men det er bedre å stå utenfor ringen.

Ronja, lille Thelma, og Shakiras valp Kira.

Bilde tatt av Ronja i fjor. Blunker til fotografen, he he.

Lille Thelma er helt utrolig nydelig. Får lyst på et lite nurk til.. sukk

Snart utstilling igjen.

Huff hvor fort tiden går. Det er en evighet siden sist jeg skrev litt i bloggen. Har hatt endel arbeid med en gruppeoppgave på skolen, og samme dag da den ble levert og vi hadde hatt muntlig fremføring, fikk vi utlevert eksamensoppgaven. Vi hadde hjemme eksamen, og fristen for å levere var idag kl 15.00. Det var godt å få det unnagjort. Nå må det bare stå til, og gå som det går. Jeg har jobbet endel timer med den, og tror jeg har fått greie svar på det meste, men man kan jo aldri være trygg.. Vi bestod på gruppeoppgaven vår og fikk mye bra på vurderingen, så det går jo an å håpe at det går like bra på eksamen. :)

7 februar skal Ronja på utstilling.
Det er Vestfold Retrieverklubb som er arrangør. Ronja har ikke blitt stilt ut siden NKK Kristiansand i mai i fjor, så det blir spennende å se hvordan hun ter seg, he he.
Hun har sine små ekstriøre feil, den unge damen, men burde kunne få en 1. premie hvis hun stiller seg bra opp. På NKK i Kristiansand i fjor, gjorde jeg en veldig dårlig jobb med oppstillingen, og ble straffet hardt for det. Noen dommere er nok litt mer pirkete enn andre, og det lønner seg ikke å fremheve feilene for en sånn dommer! Ronja er litt fransk i frembena, så hun må stilles med så rette fremben som mulig. Hun har også tendens til å stå for langt frem med frambena og får ikke den vinklen hun skal ha, og blir da for lang og svai i ryggen.. Ikke nok med det; hvis hun står for nær meg og kikker opp blir hun også svai i ryggen, og det ødelegger overlinjen. Dommeren i Kristiansand kalte det svak rygg, men det er jeg helt uenig i altså. En hund med den fysikken hun har kan ikke ha svak rygg! At hun svaier hvis hun stilles opp feil er ikke det samme som å være svak! men men, sånn går det når man ikke kan stille opp hunden sin skikkelig. :(
I høst var vi på noen utstillingstreninger med Retrieverklubben, og det var utrolig lærerikt. Hadde jeg bare visst dette tidligere, he he..
Det er oppdretter Therese som skal stille henne i Vestfold. Hun har endel mer erfaring så det blir sikkert bra.
Ronja er blid og fornøyd som alltid. Hun er full av fart og liv, alltid klar for litt moro.
Hun er og blir rar den hunden. Det er fart og spenning for alle penga..

Sakkosengen til Siko ble flytta ut i stua slik at begge kunne ligge der. Siko ligger ikke så mye inne hos oss lenger, og hvertfall ikke da vi hadde den verste kuldeperioden for det ble nok for kaldt for han, så da tok vi den likegodt ut. Han elsker nemlig sakkosekken sin. Ronja får ikke komme inn på vårt rom for det har hele tiden vært Sikos fristed, og det respekterer hun. Nå står altså sengen i stua slik at begge kan benytte den. Jeg har alltid brukt et teppe over sengen, for jeg syns nylontrekket har vært så ekkelt for han å ligge på, men det syns ikke Ronja noe om. Jeg legger teppet pent på, men hun bretter det sammen med labbene og dytter det med snuten ut av sengen. Hun er så målbevisst at det er en fryd å se, he he. Den jenta vet hvordan hun vil ha det. Jeg ønsker meg virkelig et videokamera. Det hadde vært så gøy å hatt på film alt det rare hun gjør. Folk hadde nok fått en god latter. Jeg har forsøkt å filme med mobilen når hun tar dansen sin, men det har blitt for dårlig kvalitet. Hun ser ut som en villhest på rodeo når hun hopper rundt med en leke i munnen, rundt og rundt i vill fart.
Hun har hilst på nykommeren hos oppdretter Therese også. Lille Thelma er en tøff liten kosejente som sjarmerer alle i senk. Ronja ville gjerne bestemme og kontrollere litt da de var sammen, men jeg skal si den lille tulla kunne si fra! Hun knurret tilbake og lot seg ikke herse med nei, he he. Ronja ble helt forskrekket, stod bare og kikket og vek unna. Den lille la sin elsk på Ronja og fulgt etter henne, men hvis Ronja bøllet svarte hun med samme mynt. Ganske så like de to der, he he. Det var litt godt å se at hun tar hintet når andre hunder sier ifra. Hun virker så tøff når hun knurrer og bråker, men hun er egentlig snill. Er usikkerhet som gjør at hun bråker så fælt, tror jeg.
Hun traff en aldeles nydelig grand danois hanne på 15 mnd en dag vi gikk tur. Han var leken som bare det, men det ble for skummelt for Ronja. Hun hoppet bare mot ham og markerte at hun ville ha han bort. Han var uheldig og tråkket kjempelabben sin på bakparten hennes, og da hylte hun til, det ble for skummelt med en SÅ stor hund. Siko turde ikke hilse på han engang. Han ble sint hver gang han kom bort, og sa tydelig ifra at han skulle holde seg unna, men akk, sånne ungdommer er ikke alltid de som tar hintet først, så Siko måtte buste seg skikkelig opp!
I det siste har Siko blitt mer og mer åpen for å hilse på andre hunder. Han overrasker stadig. Han er blid som bare det når vi treffer rolige hunder som ikke buser på han, enten det er tisper eller hannhunder. Han ser og hører mye dårligere nå. Håper ikke han er i ferd med å bli døv. Hvis han går et stykke foran meg når vi går tur, må jeg lage høy lyd før han reagerer. Det er stor kontrast mellom han og Ronja, det er kanskje derfor jeg merker det så tydelig. Inne er det ikke noe problem, men ute på tur kan det være skummelt når han ikke hører bilene, eller at jeg roper. Trist hvis han må gå mye i band fordi han ikke hører..

Godt Nytt År!

Nyttårsaften gikk ganske greit for begge hundene. Siko reagerte nesten ikke, men Ronja hadde litt reaksjon. Hun knurret og bjeffet da det bråkte som værst, men ellers var hun like rolig.

Julaften koste de seg med julegavene sine og slappet av hjemme den tiden vi var borte.

Juledagene har vi brukt til å gå mange turer. Vi har fått vært på en til to gode turer hver dag, så hundene har kosa seg veldig. Det har holdt seg veldig kaldt.

Jeg har kjøpt nytt dekken til Siko. Det er et Hurtta regndekken, men han har et varmedekken fra før som han kan ha under. Også sydde jeg et nytt, litt tynnere varmeteppe til han, slik at han kan ha på seg det hvis ikke det er så kaldt. Han ble så fin med dekkenet på! Tror han liker å bruke det. Det er veldig kald trekk i lufta når vi går tur om morgenen nede ved stallen, så han trenger å ha på seg noe. Ronja har tykk pels med skikkelig underull, så hun har ikke brukt dekken. Hun hadde på seg en dag da gradestokken viste - 22 og de måtte sitte i bilen mens jeg tok ut hestene og måket. Labbene er egentlig det største problemet for Ronja, hun blir fort kald, og det iser veldig. Hun er så varm fordi hun løper som en gal hele tiden, så hun får lettere ising mellom tærne enn Siko. Har sokker til begge, men har ikke prøvd de på henne ennå.

I går var de med på sparketur, og idag var vi på skitur med dem. Siko gikk helt eksemplarisk! Han gikk frem og dro, og oppførte seg som en eksemplarisk snørekjøringshund. Ba jeg han roe ned gjorde han det, og ba jeg han gå frem gjorde han det. Den gutten er et utrolig eksemplar!

Ronja derimot er et kapittel for seg.. Nå ligger hun rett ut i sakkosekken og sover, - utslitt etter å ha løpt, bjeffet, bremset og kjeftet seg hes på hele turen! Det var ikke bare vi som hadde funnet frem skia idag, og mange hadde med hundene sine, og stakkar Ronja ble helt sprø av alle de skumle menneskene som kom glidene mot henne med "kjepper" i hendene. Så mange skumle mennesker har hun ikke opplevd før, tror jeg. Ikke nok med det at hun måtte passe på alle de farlige menneskene og hundene, Shakira og Siko fikk jo ikke lov til å løpe foran, så hun måtte passe på det også. Ikke rart den lille bølla sover som en stein! Det ble rett og slett for mye for henne det der. Vi får trene en formiddag, bare hun og jeg, for hun kan bli en skikkelig flink med litt trening. Pågangsmot har hun så det holder, hun må bare lære å slappe av litt, he he..

Fikk ikke tatt noen bilder idag, så bildene er fra andre turer vi har gått disse dagene.

Nova er desverre veldig dårlig fortsatt. Det er skikkelig vondt å se den livsglade go'jenta i så dårlig form. Dyrlegeregningene hittil er kommet langt over 35 tusen, så det koster å ha syke dyr! Det er viktig å sjekke forsikringene sine, og hva de dekker når en kjøper hund. Vi har ikke dekning for Siko lenger, siden han er over 10 år. Vi tegnet forsikring i Gjensidige siden valpene var forsikret der da vi overtok han, men det er litt irriterende at du ikke får noe igjen den dagen du har brukt for det, etter fylte 10 år. Til Ronja har jeg valgt å bruke Agria, for de har en bedre dekning for utgifter enn Gjensidige. Vi kan visstnok tegne forsikring i Agria på såpass "gamle" hunder også, men jeg har ikke sjekket hvor dyrt det evt blir.

Ellers går det meste i det vante her hjemme. På fredag begynner jeg å jobbe igjen etter operasjonen. Klarte å ramle på glatta i går, og støttet meg automatisk på den gærne hånda, - det var så vondt at jeg trodde hånda skulle revne. Det føltes som om alt ble røsket løs inni der, og den verket ganske mye i natt. Jeg har fortsatt hevelse og noe smerter når jeg beveger fingrene/håndledd og tommel, og fallet gjorde det ikke akkurat bedre, men det går jo over heldigvis. :) På tirsdag begynner skolen igjen også. Vi har en gruppeoppgave som skal leveres om et par uker, så det blir nok mye jobbing med den fremover. Gleder meg til å begynne på skolen igjen, og jeg gleder meg til å komme på jobb også. Er rart med det, - det er deilig å ha fri, men det er godt å komme på jobb igjen også. Trenger det visst, for det merkes at jeg har levd et latmannsliv denne måneden, har sikkert lagt på meg to kilo! På jobben går vi hele dagen, og har ikke tid til å sitte stort, mens her hjemme går jeg bare tur med hundene, -resten er jo bare labbing rundt i huset, he he.. Har blitt endel sitting ved data'n også. Har fått dilla på flere spill, og jeg har anlegg for spillegalskap merker jeg, he he..

Håper jeg kan ta meg sammen, og finne matchvekta igjen litt fort! :)

Får vel avslutte, og ønske alle alt godt i året som kommer.