Snart utstilling igjen.

Huff hvor fort tiden går. Det er en evighet siden sist jeg skrev litt i bloggen. Har hatt endel arbeid med en gruppeoppgave på skolen, og samme dag da den ble levert og vi hadde hatt muntlig fremføring, fikk vi utlevert eksamensoppgaven. Vi hadde hjemme eksamen, og fristen for å levere var idag kl 15.00. Det var godt å få det unnagjort. Nå må det bare stå til, og gå som det går. Jeg har jobbet endel timer med den, og tror jeg har fått greie svar på det meste, men man kan jo aldri være trygg.. Vi bestod på gruppeoppgaven vår og fikk mye bra på vurderingen, så det går jo an å håpe at det går like bra på eksamen. :)

7 februar skal Ronja på utstilling.
Det er Vestfold Retrieverklubb som er arrangør. Ronja har ikke blitt stilt ut siden NKK Kristiansand i mai i fjor, så det blir spennende å se hvordan hun ter seg, he he.
Hun har sine små ekstriøre feil, den unge damen, men burde kunne få en 1. premie hvis hun stiller seg bra opp. På NKK i Kristiansand i fjor, gjorde jeg en veldig dårlig jobb med oppstillingen, og ble straffet hardt for det. Noen dommere er nok litt mer pirkete enn andre, og det lønner seg ikke å fremheve feilene for en sånn dommer! Ronja er litt fransk i frembena, så hun må stilles med så rette fremben som mulig. Hun har også tendens til å stå for langt frem med frambena og får ikke den vinklen hun skal ha, og blir da for lang og svai i ryggen.. Ikke nok med det; hvis hun står for nær meg og kikker opp blir hun også svai i ryggen, og det ødelegger overlinjen. Dommeren i Kristiansand kalte det svak rygg, men det er jeg helt uenig i altså. En hund med den fysikken hun har kan ikke ha svak rygg! At hun svaier hvis hun stilles opp feil er ikke det samme som å være svak! men men, sånn går det når man ikke kan stille opp hunden sin skikkelig. :(
I høst var vi på noen utstillingstreninger med Retrieverklubben, og det var utrolig lærerikt. Hadde jeg bare visst dette tidligere, he he..
Det er oppdretter Therese som skal stille henne i Vestfold. Hun har endel mer erfaring så det blir sikkert bra.
Ronja er blid og fornøyd som alltid. Hun er full av fart og liv, alltid klar for litt moro.
Hun er og blir rar den hunden. Det er fart og spenning for alle penga..

Sakkosengen til Siko ble flytta ut i stua slik at begge kunne ligge der. Siko ligger ikke så mye inne hos oss lenger, og hvertfall ikke da vi hadde den verste kuldeperioden for det ble nok for kaldt for han, så da tok vi den likegodt ut. Han elsker nemlig sakkosekken sin. Ronja får ikke komme inn på vårt rom for det har hele tiden vært Sikos fristed, og det respekterer hun. Nå står altså sengen i stua slik at begge kan benytte den. Jeg har alltid brukt et teppe over sengen, for jeg syns nylontrekket har vært så ekkelt for han å ligge på, men det syns ikke Ronja noe om. Jeg legger teppet pent på, men hun bretter det sammen med labbene og dytter det med snuten ut av sengen. Hun er så målbevisst at det er en fryd å se, he he. Den jenta vet hvordan hun vil ha det. Jeg ønsker meg virkelig et videokamera. Det hadde vært så gøy å hatt på film alt det rare hun gjør. Folk hadde nok fått en god latter. Jeg har forsøkt å filme med mobilen når hun tar dansen sin, men det har blitt for dårlig kvalitet. Hun ser ut som en villhest på rodeo når hun hopper rundt med en leke i munnen, rundt og rundt i vill fart.
Hun har hilst på nykommeren hos oppdretter Therese også. Lille Thelma er en tøff liten kosejente som sjarmerer alle i senk. Ronja ville gjerne bestemme og kontrollere litt da de var sammen, men jeg skal si den lille tulla kunne si fra! Hun knurret tilbake og lot seg ikke herse med nei, he he. Ronja ble helt forskrekket, stod bare og kikket og vek unna. Den lille la sin elsk på Ronja og fulgt etter henne, men hvis Ronja bøllet svarte hun med samme mynt. Ganske så like de to der, he he. Det var litt godt å se at hun tar hintet når andre hunder sier ifra. Hun virker så tøff når hun knurrer og bråker, men hun er egentlig snill. Er usikkerhet som gjør at hun bråker så fælt, tror jeg.
Hun traff en aldeles nydelig grand danois hanne på 15 mnd en dag vi gikk tur. Han var leken som bare det, men det ble for skummelt for Ronja. Hun hoppet bare mot ham og markerte at hun ville ha han bort. Han var uheldig og tråkket kjempelabben sin på bakparten hennes, og da hylte hun til, det ble for skummelt med en SÅ stor hund. Siko turde ikke hilse på han engang. Han ble sint hver gang han kom bort, og sa tydelig ifra at han skulle holde seg unna, men akk, sånne ungdommer er ikke alltid de som tar hintet først, så Siko måtte buste seg skikkelig opp!
I det siste har Siko blitt mer og mer åpen for å hilse på andre hunder. Han overrasker stadig. Han er blid som bare det når vi treffer rolige hunder som ikke buser på han, enten det er tisper eller hannhunder. Han ser og hører mye dårligere nå. Håper ikke han er i ferd med å bli døv. Hvis han går et stykke foran meg når vi går tur, må jeg lage høy lyd før han reagerer. Det er stor kontrast mellom han og Ronja, det er kanskje derfor jeg merker det så tydelig. Inne er det ikke noe problem, men ute på tur kan det være skummelt når han ikke hører bilene, eller at jeg roper. Trist hvis han må gå mye i band fordi han ikke hører..