Vi har et fryktelig døgn bak oss. Ronja forsvant under en luftetur på tirsdag. Hun hadde bandet på seg, og løp i panikk avgårde med det hengende etter. Vi regnet med at hun skulle komme hjem med en gang, men dro alikevel ut for å se etter henne. Vi så henne ingen steder, og ble mer og mer urolige etterhvert som tiden gikk. Følesen som kom etter som timene gikk og ingen hadde sett Ronja må vel kunne kalles en katastrofefølelse. Vi fattet ikke hvordan det var mulig at ingen hadde sett henne etter at hun forsvant.
Den natta var det ingen her hjemme som sov stort.
Kan ikke si at jeg var veldig opplagt for å dra på dagvakt på morgenen, men jeg måtte jo det.
Siden jeg alikevel ikke klarte å få noe søvn, dro jeg ut å lette før jeg skulle på jobb.
Mannen min tok seg en feriedag, og var hjemme og ringte rundt til radio og veterinærer, hengte opp plakater, lette osv. Vi fortsatte å lete på ettermiddagen, uten resultat.
Mail ble sendt rundt til hundeklubber o.l.
Da vi hadde gitt opp for kvelden fikk vi plutselig en tlf fra en dame nedi gata, som sa at noen hadde ringt henne for å høre om hun visste om noen som eide en liten rød hund. Heldigvis hadde noen sett plakatene om at vi savnet Ronja, og slik endte dette grusomme dramaet lykkelig. Ronja var ellevill da vi møtte henne, og det ble en helt fantastisk gjenforening.
Det var utrolig deilig å ha gulljenta hjemme igjen!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar